How to be a good sunnmøring

Slike gutter, etc.: Faksimile fra brosjyren "New in the Ålesund region".

Slike gutter, etc.: Faksimile fra brosjyren «New in the Ålesund region».

Hva kan rekrutteringsbrosjyrens språk lære oss?

TYVENDE BRYTNING

Forretningsorientert, innovativ og full av dugnads- og oppstartsånd. Men også drikkende av friskt kildevann, vaiende med flagg. Mellom brutalistisk arkitektur kaffedrikkende! Høyteknologisk kompetent, men også vill og fri i sin kajakk.
Er du et slikt konkurransemenneske?

Da er du lik sunnmøringen. Og slike som deg vil vi ha flere av.

Brosjyren «New in the Ålesund region» er ment som en oppstartshjelp for folk som har flyttet, eller vurderer å flytte til regionen. Den har nyttige oversikter over fritidssysler, historiske fakta, innføring i skikker og sedvaner, informasjon om transport, og så videre. Initiativet er prisverdig og på mange måter godt løst.

Men finnes også noen underliggende premisser her, som gjør meg betenkt. Noe utgiverne (diverse næringsinteressenter, men mer betydningfullt, Ålesund kommune med sitt godkjentstempel) kanskje ikke reflekterer over.

Det bør de. Lest med sosiologiske briller fremstår en slik brosjyre ganske interessant. Med sin henvendelsesform sier den nemlig ikke bare noe om hvilke mennesker man setter pris på, og hvem som kan være med på å tilføre denne regionen verdi, men også hvem vi ønsker å være i fremtiden.

Bildebruken er turistvennlig og glatt, ispedd signalbygg, skip og kraner. Markører for velstand, vellykkethet, kapital. Utgiverne hevder å ha et ambivalent forhold til myten om de fastboende som særlig pengeglade: I kapitlet «Habits and characteristics» kan vi lese om sunnmøringen at «The truth is found somewhere between the myth and what we want it to be», en setning som, når man bryter den ned, mest av alt slår fast én ting: Det er hold i myten. Du kan strekke deg bort fra den, men du kommer aldri lenger enn halvveis vekk.

Du vil alltid bli innhentet av din indre sunnmøring.

Og han eller hun er en «business oriented, self made person, innovative and full of start-up spirit», slås det fast med dårlig skjult stolthet. «It is said that they protect their money whilst looking for more», legges det til.

Auda. Det lyder ikke som en fyr jeg vil ha i nabolaget.

Nyanser. Det er kanskje ikke plass til så mange av dem på de 66 sidene. Andre steder får vi nemlig vite at «the wearing of the bunad shows a strong sense of the Norwegian identity» og at «Sporting events also bring out strong Norwegian pride». Det vises dessuten til at «almost all norwegians» deltar i sport og at vår rike kultur kan spores tilbake til vikingene. Hva består den i i dag? Tja, vi gjør «The Dugnad», som visstnok er et særnorsk fenomen. For ikke å glemme janteloven, som betones som noe positivt, og at «it is preferred to work for the common good» i stedet.

Kanskje er jeg paranoid.

Kanskje er det bare det at jeg ikke kjenner meg igjen i dette bildet av oss som et striglet, homogent folk med «varied, healthy diet» og nasjonalstolt framferd. Men er det da ikke rent faktisk noe foruroligende som ikke bare denne, men alt av profilerings- og tilbakeflyttings- og rekrutteringsarbeid har til felles? Det gjenspeiler seg blant annet i begrepsbruk som «kampen om de kloke hodene» og «hjerneflukt» (i rettferdighetens navn skal det sies at de ikke er med her). Vi skal ha «talentene».

Hva med resten? For at mennesker skal trives og få flyttelyst, trengs det ikke bare ruvende kulisser, et velsmurt samfunnsmaskineri, et boligmarked og muligheten for at «the world is your playground». Det finnes også dem som lokkes av et steds kunst, litteratur, ånd, pust og sjel.

Den har fått lite plass på disse azurblå sidene.

Ære være kaifiskerne

Stefan Pavlovski, kaifisker.

Stefan Pavlovski, kaifisker.

Har nordmenn blitt for fiskefine til å fiske fra kaia?

Hva sier det i så fall om oss?

NITTENDE BRYTNING.

Det hadde vært så altfor enkelt å komme med en sentimental fiskehistorie nå, for eksempel om hvordan man måtte være tidlig ute for å få de beste plassene på Digern, særlig i helgene, da var  det alltid en stor og litt mutt mann der, han hadde en formidabel slukboks, multiplikatorsnelle og Nato-genser, røkte uavlatelig. Eller hvordan vi oppdaget flyndrefeltet utenfor Norcem-kaia, de hadde et spesielt sug når vi trakk dem opp, kanskje på grunn av den store friksjonen mot den flate kroppen, og så, det forvridde trynet som klasket mot betongkaia, vrikket seg rundt i sementstøvet.

Blir du med og fisker, Asgeir? Blir du med og fisker, Tore, Kjetil, Sindre, Eivind, Jan Kåre?

Kaiene og berga ble avfolket en gang på nittitallet. Var det terrorgjerdene? Ble dere skremt av forurensinga?

Kjøpte dere daycruisere alle mann? Trakk dere inn i elver og vassdrag med forfinede fluestenger?

Det spiller ingen rolle. For nå, nå er dere tilbake! Det vrimler av dere på broer, kaier, ytterst på marinaer, karer med en Biltema-stang i neven, termos, kanskje en klappstol. Den eneste forskjellen er at det ikke er Asgeir, Sindre, Kjetil lenger, det er Aleksy, Andrej, Anatol. Og gir det ikke en viss ro, et slags signal om at ting er litt på stell enda? Halshogde småseikropper i Rema-poser, er det ikke det et positivt jærtegn, er ikke det motvekten vi trenger til kubeformet oppdrettslaks i aerodynamisk, designprisvinnende vakuumforpakning?

– Jeg elsker å fiske. Å fiske er god avslapping. Jeg trenger bare stå her. Stå her og tenke, sier Stefan Pavlovski.

Stefan fra Litauen har gått noen hundre meter fra jobben på Scandic. Ut på tuppen av Skansekaia, og der har han stått en time nå, i sola. Fangsten består av en småsei, sier han, og viser fram den blodige kroppen. Den skal bestemor få til middag. Jeg har ikke hjerte til å si det til ham, men det er en liten lyr, underbitt, like spiselig, men kanskje litt grovere, litt tammere?

– Her har jeg fått makrell, torsk, til og med laks.
– Laks?
– Jajaja.
– Og den største?
– En torsk på fem-seks kilo. Det blir noen middager, sier Stefan.

Hjemme i Litauen er fiskene små. Han kan vise avstanden mellom to fingre. Når fisken på kaia i Ålesund skal måles, må han bruke begge armene, bredt utslått.

På Meierikaia står to polske karer som ikke har hatt like stor fiskelykke. De er heller ikke like meddelsomme som Stefan, men har en teori om hvorfor det er flest tilreisende som fisker fra kaiene.

– Kanskje vi er mer tradisjonelle i Polen. Eller kanskje de nordmennene som liker fisk har blitt for gamle til å gå ute og fiske?

Kreativ husøkonom for snarleg tilsetjing

Komponisten Magnar Åm i Volda meiner at det ikkje er nok å lytte til kva andre har lært, men at alle må gjennom den skapande prosessen. Slik opnar ein for større forståing, meiner han. Foto: Knut Arne Aarset

Komponisten Magnar Åm i Volda meiner at det ikkje er nok å lytte til kva andre har lært, men at alle må gjennom den skapande prosessen. Slik opnar ein for større forståing, meiner han. Foto: Knut Arne Aarset

 

Vi elskar dei kreative. På papiret, i alle fall.

ATTANDE BRYTNING

Vis meg ein CV utan ordet «kreativ». Stillingsannonsane skrik etter dei. I NAV sin stillingsdatabase finst i skrivande stund 752 ledige stillingar for dei kreative. Kreative politi, sjåførar, sakshandsamarar, massørar. For ikkje lenge sidan var det eit hotell som søkte husøkonom. Kreativitet var ein av dei ønska eigenskapane.

670 vil ha ein medarbeidar som er «effektiv». 422 vil ha ein «resultatorientert». Heile 1873 vil ha ein som er «fleksibel», altså kan jobbe mykje overtid utan løn.

Berre ein vil ha ein som er «snill».

På papiret elskar vi dei kreative. Men er det verkeleg dei vi vil ha? Dei som går heilt eigne vegar? Det finst forsking som syner noko anna. Den syner at kreativitet, altså å gjere noko på hittil utenkte måtar, ikkje løner seg. Korkje i skulen eller i arbeidslivet er vi særleg glad i dei kreative. Dei kan vere brysame. Vi er redd dei.

Knyttast til risiko og nederlag

– Vi tenkjer heroisk om kreative menneske, og vi feirar dei, men det vi eigentleg feirar er effekten etter dei, seier forskaren Barry Staw ved California–Berkeley business school til magasinet Slate.

Forskarar ved Cornell University fann at nye idear ofte er utsett for fordommar, fordi dei blir oppfatta som risikable, knytt til nederlag og fare for å bli utstøytt sosialt. Det er heller ikkje sikkert at vi kjenner igjen ein kreativ idé om han ligg rett framfor oss, men har så mange fordommar at vi avslår han tvert. Så kva skal vi eigentleg med all denne kreativiteten? Har han noko for seg, anna enn som symbolverdi for oss sjølve eller selskapet vårt, eit prov på at vi er framtidsretta, at vi trur på framskrittet?

Å leike seg til sanning

Frå hausten av skal den eksperimenterande komponisten og professoren Magnar Åm leie eit nytt studium ved Høgskulen i Volda som heiter «Playful truth approach». Han veit litt om kreativitet. Eller, han har i alle fall erfart kva han kan føre med seg.

– Forskinga sår tvil om vi faktisk likar dei kreative. Kvifor snakkar vi då om kreativiteten som noko positivt, ein verdi alle vil knytte til seg?

– Kreativiteten kan vere noko positivt eller negativt. Skaparevna, trongen til å bryte ut og finne noko nytt, den går alle med. Men om du stoggar den naturlege fascinasjonen over å oppdage, sjå etter det ukjende – då vil det kunne vri seg til noko negativt, og kreativiteten kan bli destruktiv.

– Men er det verkeleg slik at vi ønskjer dei heilt nye svara, det uhøyrde, som jo må vere det kreativiteten eigentleg betyr?

– Vi opplever vel alle, meg sjølv inkludert, eit sterkt press etter å følgje norma. Norma er den store autoriteten. Fleirtalet av menneska finn tryggleik der, i tradisjonen. Det som er kjend, er det nærmaste og tryggaste. Vi har opplevd det før, og det kjendest positivt. Difor søkjer vi det igjen. Det er grunnen til at dei fleste som går på ein konsert, gjerne vil høyre noko dei kjenner frå før. Eller i det minste noko som ein eller annan i media kan garantere for. Mindretalet vil leite etter noko dei ikkje har hørt før, ei form for risikosøking. Men det trur eg også heng saman med tidlegare erfaringar av det ukjende som noko positivt.

Kreativitetsknusande pubertet

– Du seier at fascinasjonen for det ukjende er medfødt. Trur du også at han stryk med på eit tidspunkt?

– Han får i alle fall røff behandling. Og særleg, trur eg, i pubertetstida. Midt i alle endringane i kroppen kjennest det naturleg å søke tryggleik i fellesskapen, og der herskar det ein hard mote-, tanke- og meiningsjustis som ein underkastar seg. Det som kjennest som eit opprør, blir leda inn i ein ny norm.

– Men om alle skulle løyst oppgåvene på ein ny måte, måtte vi kanskje ha strukturert samfunnet annleis? Vi har ein økonomi, eit system som krev at ein innordnar seg og tek del i fellesskapen?

– Det ligg kanskje i definisjonen av «kreativ» at ein bryt norma, og det fleirtalet gjer. Ifølgje logikken må det altså alltid vere eit mindretal som er kreative. Men verdien i kreativiteten kan vi ikkje måle opp mot norma. Eg trur kjernen i det kreative er å ta det materialet ein har framfor seg, anten det er eit kor, ein stein, eit forhold mellom menneske – og bruke dei evnene ein finn i seg sjøl til å forme det til noko enda meir positivt. Eg trur den kreative driven er grunnleggjande positiv. Eit barn som finn ein stein vil ikkje først tenkjer «kven kan eg kaste han på», men «kva kan eg byggje av denne».

– Og dette positive blir belønna?

– Grunnen til at eg framleis lagar musikk er ikkje at så mange likar han. Tvert imot. Men mange nok. Det har eg eit heilt avslappa forhold til. Belønninga er ein fridom til å uttrykke seg, å ikkje bli stogga, slik eg treng å gjere det. Den kreative drifta er så stor, og belønninga er å greie å uttrykke seg, tenkje: «Dette var godt å få sagt».

– I studieplanen står det om det kreative som ei jakt på sanning. Er det dette du snakkar om no?

– Alt eg skapar er eit forsøk på å forstå noko. Det er anerkjend psykologi at barnet leikar for å forstå. Og i omgrepet forståing legg eg at ein kjem nærmare det som er sant i eksistensen. Kva er det å leve, kva er det å vere menneske? Ved å prøve å uttrykke det, greier ein å forstå det betre. Når vi no snakkar saman og eg får eit spørsmål eg ikkje ventar, blir eg tvungen til å setje ord på det, formulere meg. Og då merkar eg at forståinga blir djupare. Det er den kreative prosessen. Ved å setje musikk på ei uro, på noko som ligg som ein mørk klump i bringa, gir eg det eit språk, eg tar det ut i tonar, og det blir noko ein kan betrakte.

Kreativitet = innovasjon = pengar

– Ein kan også forstå ved å betrakte andre sitt skapande arbeid, om det er tekst eller musikk. Men det du seier er at ein kjem lenger i forståinga ved å skape sjølve?

– Ja. Difor trur eg det er så viktig å hjelpe fram skapande aktivitet.

– Det finst ei stortingsmelding om «Et nyskapande og berekraftig Norge» som nemner det kreative mennesket, og at vi må stimulere til nyskaping. Men det snur fort til å handle om innovasjon og noko vi kan tene pengar på. Det er innovasjon vi skal leve av i framtida. Kan vi leve av musikken din, Magnar Åm?

– Å leve av og leve for er to forskjellige ting. Spørsmålet blir kor vi skal hente energien til all denne innovasjonen frå. Og om han gir oss noko større kjensle av forståing.

Èn på gata

Om dere ikke vil gi ham en jobb, så kan dere i det minste gi ham et svar?


SYTTENDE BRYTNING

«Jeg vil utfordre deg til en ting; gå ut av Sunnmørsposten, og lag en sak om den første personen du møter. Let etter historien til personen som er verdt å dele med dine lesere, og gi en ekthet og et ansikt til noe som kan ha betydning for andre.»

Sånn var eposten fra en ukjent (hei Anita) som kom i januar. Den har liksom ligget og modnet litt, for selv om det tilsynelatende er enkelt, så er det også en ubekvem situasjon. Og litt søkt. For har egentlig alle noe interessant å si? Er det ikke litt sånn skriveskole for journalister, «alle har en historie»? Og så er det jo heller ikke lett da, har aldri vært det, å stoppe fremmede på gata, særlig nå som jeg ikke har en klar agenda, et mandat.

Uansett, jeg stiller meg i gata utenfor Sunnmørsposten. De fleste haster forbi, unnskylder seg, ser nervøst på den lille opptakeren jeg bærer. Så er det en som stopper.

hiep2

 

Det er Hiep Thanh Nguyen. Jeg byr på kaffe inne i kantina. Han slår følge. Klart det, sier han. Selv om han egentlig har det litt travelt.

Her følger et sterkt redigert utdrag av den halvtimes lange samtalen som følger. (Du kan høre hele intervjuet, uredigert med usikker latter og alt, i toppen her. Og da forstår du også hvor forenklet et intervju nødvendigvis er i tekst, hvor mye som kan falle bort av nyanser, men vi gjør jo vårt beste, vi forsøker å destillere, trekke ut mening.)

– Hvor var du på vei nå, da?

– Jeg var på vei for å møte en kompis, han skal kjøre meg rundt for å møte arbeidsgivere. Jeg har vært på kurs.

– Hva slags kurs?

– De kaller det jobbsøkerkurs. Hos NAV.

– Jeg hører du ikke er fra Norge opprinnelig?

– Nei, jeg er fra Vietnam.

– Hvor lenge har du vært her, da?

– I 26 år. Jeg kom hit da jeg var nesten 18. Så du jobber her på Sunnmørsposten?

– Ja, det er en fin jobb. Da kan jeg gjøre sånn som nå, bare gå ut på gata og snakke med folk.

– Men når du vil snakke med folk, får du til det da?

– Nei, mange sier jo nei. De synes det er litt skummelt.

– Ja, men da må man være litt høflig.

– Ja, du ble jo med inn?

– Ja, man må det. Vi er jo mennesker. Man må ha litt respekt og være litt høflig.

– Og nå er du altså på jobbjakt?

– Ja. Jeg er veldig desperat. Jeg har en dårlig periode i livet akkurat nå. Det siste året har det skjedd veldig mye. Men jeg må bare kjøre på.

– Så bra at du tenker det, og ikke gir opp.

– Jeg har sendt ut 25 søknader med cv og alt. Har masse erfaring. Men jeg vet ikke hva som er galt med meg. 30 søknader sendte jeg i fjor. Og ingen ga meg svar engang.

– Er du for kresen?

– Jeg kan jobbe med alt. Fiskebedrift, restaurant, butikk, maler, jeg har prøvd alt sammen.

– Det er typisk å tenke at det har å gjøre med at du har et utenlandsk utseende og navn.

–Ja, det kan ha med det å gjøre.

– Men det sier vel ingen direkte?

– Nei. (og så litt senere:) Men hvis de må velge fra en liste med masse norske navn, og ett er utenlandsk…

– Kanskje det vil hjelpe om arbeidsgiverne treffer deg ansikt til ansikt. Og ser at du er en bra fyr.

– Ja. Mange er hyggelige. Men det er ikke alltid du merker at de snakker til deg og mener det. Sånn at det kommer fra hjertet. Jeg tror jeg kan merke det.

Det var smakebiten. Resten hører du oppe i toppen.

Håper det ordner seg, Nguyen. Med jobben og alt.

 

Siste tredjedel av balsamisk fase

Som journalist er det lett å sky «de alternative».

Lett er kjedelig.

astro

 

SEKSTENDE BRYTNING

«Du trenger ikke tro for å erfare at det virker», skriver Norsk
Healerforbund på sine hjemmesider.
Greit, tenker jeg, der jeg sitter foran astrolog og healer Manuela
Hofer: Jeg tror ikke. Ikke i det hele tatt. Mest, selvfølgelig, fordi
jeg aldri har kjent behovet for det. Verken av nysgjerrighet, eller
fordi jeg har vært i en situasjon der alt annet har vært forsøkt og
syntes håpløst, slik at en tro på det uforståelige, på det utenforliggende,
kan få grobunn der. Altså kommer skepsisen fra min naturlige,
medfødte reaksjon til noe fremmed.

Foran oss på bordet ligger utskriften av mitt astrokart, planetenes
og stjernebildenes plassering i mitt fødselsøyeblikk. Manuela
har hjulpet meg å tolke det. Hun har dessuten lagt tarotkort før
jeg kom. To kort gikk igjen i et mønster. Det ene har fem begre,
det andre har to sverd.

– Begrene dukker ofte opp i forbindelse med tap, og noen ganger
eksistensielle temaer. Sverdene indikerer behovet for et veiskille,
det symboliserer det ubevisste, og har med nye tanker, ideer
og konsepter å gjøre, forteller Manuela.

Vel og bra. Men her er det ikke bare privatpersonen som stritter
imot. Som journalist har jeg en refleks som ber meg se med kritisk
blikk på alle som driver med «det alternative», med det vi objektivitetsorienterte
pressefolk kan finne på å anse som ufarlig
hokuspokus, eller i verste fall kvakksalveri. Og jeg vet at i enkelte
alternative kretser har pressen derfor et dårlig rykte. Folk har
fortalt meg at de har hatt dårlige opplevelser og følt seg hengt ut
når de har fortalt en journalist om det de tror på.

Pressen har et legitimt ansvar for å ikke forlede folk. Ikke ukritisk
omtale noe som i verste fall kan koste mennesker dyrt i en
vanskelig fase av livet, både økonomisk, men kanskje også helsemessig.
I serien «Folkeopplysningen» som gikk på NRK kom det
fram at nordmenn bruker 1,5 milliarder kroner årlig på alternativ
behandling. Og der kommer min profesjonelle skepsis fra.
Men selv med en dobbel dose skepsis kan man legge fordommene
til side mot i hvert fall en ting oppe i dette: Menneskene i
det. Og hvis halvparten av alle nordmenn prøver alternativ
behandling, som healerne selv hevder – vel, så har jeg også et
ansvar for å forsøke å forstå hvorfor.

En stor, hvit katt strekker seg på det lille tårnet sitt bak Manuela
Hofer i leiligheten i Brattvåg. Hun sitter i landsstyret i Norges
healerforbund. Hun er også journalist i bladet Medium. I dag
markerer norske healere på en stor konferanse i Oslo at forbundet
har eksistert i 20 år. De markerer at interessen rundt dem aldri
har vært større. For Manuela begynte det med slekta.

– Jeg hadde en oldemor i Østerrike som la kort. Bestemor gjorde
også det, leste i hender, og drev litt som medium. I tillegg er det
flere i familien som driver med healing. Selv har jeg alltid vært en
nysgjerrig person, samtidig som jeg liker at ting er vitenskapelige,
rasjonelle og logiske. Nå prøver jeg å finne balansen mellom det
intuitive og det mer logiske i det jeg gjør.

– Hvorfor tror du mange trekkes i retning av alternative miljøer
og behandlingsmåter?

– Det virker å være en slags trend i tiden at mange søker etter
alternative løsninger. Det kan være mange forskjellige årsaker til
det. Noen er nysgjerrige, andre har ikke fått svar på det de søker etter ved å gå de mer tradisjonelle veiene. Det ble vel også banet
vei innenfor healing etter at Joralf Gjerstad inntok en mer offentlig
rolle.

– Hva vil de vite, de som kommer til deg som astrolog?

– Det handler ofte om veivalg. Om muligheter. Kanskje har de
kommet til et punkt der de er usikre, og vil ha en peker videre.

– Og hva sier du til dem?

– Da tar jeg utgangspunkt i det astrokartet jeg har satt opp, og ser
på hvilke egenskaper denne personen kan ha, og snakker blant
annet om evner som man kanskje ikke har utforsket fullt ut.

– Sier du noen gang at «du er på feil hylle, skift kurs»?

– Nei. Jeg foretrekker å snakke om det positive, altså muligheter.

– Da kan jeg forstå og akseptere astrologien som et slags fundament
for en samtale mellom deg og en som vil snakke om livet sitt.
Men det er vel ikke veldig forskjellig fra det en samtaleterapeut
ville gjort?

– Nei, det er kanskje ikke det. Å sette ord på sin egen situasjon
hjelper en noen ganger å se ting klarere.

– Men healing, det har jeg vanskelig for å akseptere. En planet
vet jeg i hvert fall at finnes, og i ytterste konsekvens at den kunne
ha påvirkning på ett eller annet, tyngdekraft, stråling, hva vet jeg.
Men healing, noe som virker på avstand, usynlig, det tror jeg ikke
på.

– Det kan jeg forstå. Healing skal kunne virke uavhengig av tid
og rom, og også uavhengig om du tror eller ikke. For mange er det
uforståelig. Men så er det jo spørsmålet om hva det betyr at det
«virker». Hva man forventer seg. Hva det betyr å bli «frisk». Hvis
man ser mennesket som kun en fysisk kropp og materie med celler,
atomer og molekyler, får man selvfølgelig ikke en vitenskapelig
forklaring på hva healing er.

– Likevel er det uforståelig. Og man ser jo disse sakene om folk
som blir lurt til å bruke penger på behandling som ikke virker.

– Vi kan ikke legge skjul på at det er en del forskjellig i denne
bransjen, som i de fleste andre. Det er bra og viktig med en sunn
skepsis. På den andre siden bør man heller ikke glorifisere vitenskapen,
for der har det jo også vært litt av hvert opp gjennom
tidene. Dogmatisme og fanatisme bør unngås innenfor de fleste
områder, tenker jeg.

– Jeg intervjuet en prest, og han pekte på hvordan religionen gir
en rammefortelling om livet, fyller behovet for å tenke at ikke alt
er tilfeldig. Tror du astrologi og healing tilbyr noe av det samme?

– Kanskje. For ting er jo ikke tilfeldige. Verden, naturen er full av
mønstre og gjentakelser.

Astrokartet med de uforståelige strekene og markeringene ligger
fremdeles på bordet. Hvilke spor av brytningstid finnes så der?

– Du har i alle fall ganske mye av ild-elementet i horoskopet ditt,
solen er i skytten, de er gjerne sannhetssøkende, filosofiske, rastløse,
og månen er i løven, tegnet for de som ofte er veldig kreative.
Nå er din progressive månefase, altså den vi er i her og nå, i siste
tredjedel av balsamisk fase. Hver fase varer ca 3 ½ år, så den neste
begynner snart. Det som hadde begynt å føles gammelt, som ikke
passet helt lenger, gir opphav til rumlingen av misnøye. Du har også
hatt Pluto over Merkur i horoskopet ditt. Pluto står for blant annet
transformasjon, rekonstruksjon og regenerasjon, mens Merkur kan
representere kommunikasjon, skrift, tale, tankevirksomhet og formidling.
Dette har pågått en stund, og er i ditt sjette hus, som har
med daglige rutiner, jobb, karriere å gjøre.

Sove ute

FEMTENDE BRYTNING

soveute

– Er hun en vanlig dame?
– Jeg tror det.
– Som sover ute?
– Ja.
– Hvorfor det?
– Jeg vet ikke.
– Men bare sover ute, liksom? I byen?
– Ja. Rundt omkring.
– Rundt omkring?
– Her og der.
Nyhetsredaktør Sindre Halkjelsvik rister på hodet.
– Men det er jo helt strålende. Det skriver du om.

Slik er den redaksjonelle oppkjøringen til møtet med Annbjørg Backer Lied (32), som noe senere i uka står foran meg i mørket, nede i vannkanten på Bogneset, bak den lille skogen, men ikke så langt unna bebyggelsen at vi ikke hører biler i det fjerne, en automatisk garasjeport som går opp. Klokka er 22.30, og Annbjørg må legge seg snart, hun skal på jobb i morgen, vet ikke helt hvor godt hun får sove, det er meldt vind og litt regn på morgenkvisten, men akkurat nå er det stjerneklart, forbløffende stille og gjørmen i skoene gjør det påtrengende naturnært.

– Det jeg først og fremst lurer på er jo hvorfor.

– Det var et innfall. Vanligvis gjør man ikke noe med dem. Men denne gangen tenkte jeg: Hvorfor ikke? Dessuten er jeg litt mørkredd.

– Mørkredd?

– Ja. Men det er visst i ferd med å gi seg nå.

Annbjørg Backer Lied sover ute. Hverdags-sover ute. I år har hun som mål å sove ute mest mulig, og nå er hun i det hun kaller testfasen. Den innbefatter å sove i hengekøye ti steder i Ålesund, under åpen himmel, for å sjekke utstyr, opplevelser, skremmefaktor. Rapportene kommer på bloggen hennes, Friluftsgiv, fulgt av kart og bilder.

Bloggen er jo også litt av grunnen til at jeg gjør dette. Jeg vil gjerne vise andre at man kan ha store naturopplevelser helt nært byen. Vi tar disse stedene for gitt, kommer ikke på å bruke dem til friluftsliv.

Så langt teller lista Aksla, Borgundgavlen, Sukkertoppen, Valderøyfjellet, Husafjellet i Larsgården, Bogundgavlen vest, Gangstøvika, og så altså her, på Bogneset, mellom ett stort og ett litt for lite tre. Annbjørg justerer hodelykta, sjekker fortøyingene.

– Det gynger veldig i dag. Jeg lurer på om jeg får sove.

– Men det må jo være flere grunner til at du gjør dette?

– Jo, kanskje.

– Og?

– Kanskje for å bryte mønsteret litt. Det er så mye vi tenker at vi kan gjøre, som vi aldri gjør. Vi gjør stort sett det samme. Livet blir en rekke repetisjoner. Og så har jeg jo en liste, da.

– Hva slags liste?

– Over ting jeg gjerne vil gjøre. På engelsk kaller de det en «bucket list». Å sove ute virket som en grei ting å starte med.

– Hva annet står på lista?

– Everest basecamp.

– Såklart.

– Men små ting også. Som å danse mer.

Annbjørn Backer Lied, miljørådgiver i Multiconsult.

 Hvorfor er det egentlig uforståelig at man bare legger seg til å sove ute? Akkurat her, nå, er det veldig lett å forstå, med en halvfeit måne over den rufsete furua, utsikten over fjorden. Men tenk så pinlig, da, hvis noen kommer, ligge her og campe midt i villastrøket, på en onsdag? På fjellet, ok, men på Bogneset? Er det ikke noe en 14-åring kunne funnet på? Eller, på den andre side, hvorfor ville det egentlig være pinlig? Hun sover jo bare ute?

– Hva sier folk? Har du møtt noen?

– Nei, aldri. Det er vel ikke så mange ute og farter på denne tida. Men jeg hører folk. Man blir veldig var for lyder.

Sove ute, altså. Hvilken ekspertise er det den moderne journalisten griper til i slike situasjoner?

Thoreau, såklart. Henry David Thoreau, det intellektuelle alibiet for alle som vil sette utendørsaktiviteter i perspektiv, knytte det til noe uforanderlig, du finner ham sitert i smarte, glossy magasiner og blogger med menn i skjegg over leirbål, Thoreau, mannen som i 1845 flyttet ut i skauen i to år, noe mennesker vitterlig har gjort til alle tider, men Thoreau var altså en tenker, og i sin «Walden» formulerte han seg så uendelig smart og vakkert om skogen, om dyrene,

«The bullfrogs trump to usher in the night, and the note of the whippoorwill is borne on the rippling wind from over the water. Sympathy with the fluttering alder and poplar leaves almost takes away my breath»,

skriver han, hjelpe meg, det er klart man får lyst til å flytte i skauen etter å ha lest noe sånt! Hun har sikkert lest Thoreau!

– Har du lest Thoreau?

– Nei.

Etterpå gremmes jeg. Hva er det slags utålelig spørsmål, egentlig, «Har du lest Thoreau?», hva er det jeg prøver å bevise? At jeg evner å sette dette overnattingsprosjektet i perspektiv, knytte det til en tendens, en trend, en brytningstid? Eller bare at jeg selv er smart og har lest mange bøker?

– Jeg sover bare ute. Det ligger ikke noe veldig filosofisk bak det. Men jeg får kjenne på å være kald, våt, noen sånne grunnleggende ting. Uten på død og liv å skulle bestige en fjelltopp, sier Annbjørg.

– Det ser ganske fint ut.

– Det er det. Stort sett.

– Hva har du funnet ut så langt?

– Jeg har i hvert fall funnet ut at det er veldig væravhengig. Fryser du, er det ganske håpløst å få sove.

– Hva har du sett og hørt?
– Soloppganger. En uglekonsert. En katt.

Det er ikke så mye som skal til. En god sovepose, en billig hengekøye i nylon med et realt liggeunderlag i. Skift, tørre sokker. Litt rekognosering i forkant for å finne en egnet og skjermet soveplass.

– Og så pleier jeg å tørke utstyret på kontoret dagen etter.

Annbjørg jobber som miljørådgiver i Multiconsult. Gir kundene råd om energi, vind- og vannkraft. Ikke helt irrelevant å sove ute.

– Og det går greit å komme seg på jobb?

– Jada. Noen ganger litt trøttere enn ellers. Men noen ganger har jeg sovet godt. Veldig godt.

Dei finaste timane på dagen

Oddvar Gjerde er ein av dei som sørgar for at du får avisa kvar morgon. Han gjer det med presisjon, ære og innsats.

Oddvar Gjerde er ein av dei som sørgar for at du får avisa kvar morgon. Han gjer det med presisjon, ære og innsats.

Då er det berre hjorten, fuglane og Oddvar med avisa som er ute.

FJORTANDE BRYTNING

– Eg har ei god kone. Ho har stilt opp for meg og gått ruta når eg ikkje kan. Og ho har lært meg litt om innstilling til arbeid. Ho er frå Kina, eg trur det er litt annleis der. Sjølv står ho opp klokka fem og mediterer og gjer seg klar for arbeid. Eg må nok takke ho litt for at eg har fått til dette, seier Oddvar Gjerde.

Det har ikkje alltid vore slik. Men no, kvar morgon klokka 03.30, kimar alarmen heime hos Oddvar Gjerde på Haddal. Oftast er han allereie vaken. Kroppen er slik forma etter seks år med avisleveranser at han veit han skal opp, veit han skal i arbeid. I går vart 58-åringen frå Haddal kåra til årets avisbod i Sunnmørsposten. Få klager, høg leveringsevne, ferdig i tide og orden i bodboka er krava til den årlege utmerkinga. Oddvar trudde mest ikkje det var sant.

– Men det var fint, seier han.

– Er det ikkje dagar du tenkjer «å nei»?

– Jo, dei finst vel. Men det er berre noko ein lærer seg til. Eg tenkjer ikkje så ofte på det lenger. Så lenge ein legg seg i tide er det ikkje vanskeleg å stå opp.

– Kva er i tide?

– Vi legg oss vel i ni, halv ti-tida.

– Og så legg du deg nedpå litt når du kjem heim frå ruta, da?

– Nei. Eg kjem heim rundt sju, halv åtte. Ruta går heilt til Eiksund, det blir vel rundt 150 sunnmørspostar. Og så går eg på jobb.

– Det er imponerande. Og det er jo noko spesielt med desse timane på morgonen når mest ingen andre er oppe.

– Ja. Det er litt forskjellig som skjer. Fuglar. Vêret. Landskapet.

– Det er bra ting.

– Ja. Og så får ein oppdatert seg på nyheitene i bilen. Eg har ein kar eg køyrer attmed nokre gonger. Då har vi oss ein prat. Eg er oppteken av politikk. Først pratar vi om laust og fast, og så diskuterer vi politikk.

– Korleis fann du ut at du ville bli avisbod?

– I førstninga var det fordi eg sårt trengde å spe på inntekta. Og så haldt eg berre fram. Ein må berre vere villig til å legge litt innsats og ære i det.

– Ja, for du likar ikkje at folk ikkje får avisa?

– Nei, det er klart eg ikkje gjer det. Nokre gonger har eg jo gjort feil. Andre gonger er det andre årsaker. Eg prøver alltid å kome til bunns i det.

– Kva slags eigenskapar treng eit godt avisbod?

– Ein må klare å stå opp. Vere nøyaktig. Og kunne å kle seg. I år har det jo vore fint vêr, men eit av dei første åra var det slik at eg mest ikkje såg stativa under snøen. Trafikken er heller ikkje som før.

– Kva meiner du?

– Han er meir aggressiv, går det an å seie det?

– Absolutt. Mykje lastebilar, då?

– Ja, etterkvart kjem ein del tungtrafikk. Men eg veit omtrent kva tid han kjem over frå Sulesund, så eg tilpassar meg.

– Ein må vel det.

– Ja. Og så er det viktig å ha ein god bil. Det er ein jobb som slit mykje på bilane.