Èn på gata

Om dere ikke vil gi ham en jobb, så kan dere i det minste gi ham et svar?


SYTTENDE BRYTNING

«Jeg vil utfordre deg til en ting; gå ut av Sunnmørsposten, og lag en sak om den første personen du møter. Let etter historien til personen som er verdt å dele med dine lesere, og gi en ekthet og et ansikt til noe som kan ha betydning for andre.»

Sånn var eposten fra en ukjent (hei Anita) som kom i januar. Den har liksom ligget og modnet litt, for selv om det tilsynelatende er enkelt, så er det også en ubekvem situasjon. Og litt søkt. For har egentlig alle noe interessant å si? Er det ikke litt sånn skriveskole for journalister, «alle har en historie»? Og så er det jo heller ikke lett da, har aldri vært det, å stoppe fremmede på gata, særlig nå som jeg ikke har en klar agenda, et mandat.

Uansett, jeg stiller meg i gata utenfor Sunnmørsposten. De fleste haster forbi, unnskylder seg, ser nervøst på den lille opptakeren jeg bærer. Så er det en som stopper.

hiep2

 

Det er Hiep Thanh Nguyen. Jeg byr på kaffe inne i kantina. Han slår følge. Klart det, sier han. Selv om han egentlig har det litt travelt.

Her følger et sterkt redigert utdrag av den halvtimes lange samtalen som følger. (Du kan høre hele intervjuet, uredigert med usikker latter og alt, i toppen her. Og da forstår du også hvor forenklet et intervju nødvendigvis er i tekst, hvor mye som kan falle bort av nyanser, men vi gjør jo vårt beste, vi forsøker å destillere, trekke ut mening.)

– Hvor var du på vei nå, da?

– Jeg var på vei for å møte en kompis, han skal kjøre meg rundt for å møte arbeidsgivere. Jeg har vært på kurs.

– Hva slags kurs?

– De kaller det jobbsøkerkurs. Hos NAV.

– Jeg hører du ikke er fra Norge opprinnelig?

– Nei, jeg er fra Vietnam.

– Hvor lenge har du vært her, da?

– I 26 år. Jeg kom hit da jeg var nesten 18. Så du jobber her på Sunnmørsposten?

– Ja, det er en fin jobb. Da kan jeg gjøre sånn som nå, bare gå ut på gata og snakke med folk.

– Men når du vil snakke med folk, får du til det da?

– Nei, mange sier jo nei. De synes det er litt skummelt.

– Ja, men da må man være litt høflig.

– Ja, du ble jo med inn?

– Ja, man må det. Vi er jo mennesker. Man må ha litt respekt og være litt høflig.

– Og nå er du altså på jobbjakt?

– Ja. Jeg er veldig desperat. Jeg har en dårlig periode i livet akkurat nå. Det siste året har det skjedd veldig mye. Men jeg må bare kjøre på.

– Så bra at du tenker det, og ikke gir opp.

– Jeg har sendt ut 25 søknader med cv og alt. Har masse erfaring. Men jeg vet ikke hva som er galt med meg. 30 søknader sendte jeg i fjor. Og ingen ga meg svar engang.

– Er du for kresen?

– Jeg kan jobbe med alt. Fiskebedrift, restaurant, butikk, maler, jeg har prøvd alt sammen.

– Det er typisk å tenke at det har å gjøre med at du har et utenlandsk utseende og navn.

–Ja, det kan ha med det å gjøre.

– Men det sier vel ingen direkte?

– Nei. (og så litt senere:) Men hvis de må velge fra en liste med masse norske navn, og ett er utenlandsk…

– Kanskje det vil hjelpe om arbeidsgiverne treffer deg ansikt til ansikt. Og ser at du er en bra fyr.

– Ja. Mange er hyggelige. Men det er ikke alltid du merker at de snakker til deg og mener det. Sånn at det kommer fra hjertet. Jeg tror jeg kan merke det.

Det var smakebiten. Resten hører du oppe i toppen.

Håper det ordner seg, Nguyen. Med jobben og alt.

 

  1. Tommy Degnepoll Bugge

    Hei! Går på kurs med denne hyggelige mannen…en gledesspreder med godt humør…vi har mye gøy sammen.
    Mvh Tommy Degnepoll Bugge

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s