Ære være kaifiskerne

Stefan Pavlovski, kaifisker.

Stefan Pavlovski, kaifisker.

Har nordmenn blitt for fiskefine til å fiske fra kaia?

Hva sier det i så fall om oss?

NITTENDE BRYTNING.

Det hadde vært så altfor enkelt å komme med en sentimental fiskehistorie nå, for eksempel om hvordan man måtte være tidlig ute for å få de beste plassene på Digern, særlig i helgene, da var  det alltid en stor og litt mutt mann der, han hadde en formidabel slukboks, multiplikatorsnelle og Nato-genser, røkte uavlatelig. Eller hvordan vi oppdaget flyndrefeltet utenfor Norcem-kaia, de hadde et spesielt sug når vi trakk dem opp, kanskje på grunn av den store friksjonen mot den flate kroppen, og så, det forvridde trynet som klasket mot betongkaia, vrikket seg rundt i sementstøvet.

Blir du med og fisker, Asgeir? Blir du med og fisker, Tore, Kjetil, Sindre, Eivind, Jan Kåre?

Kaiene og berga ble avfolket en gang på nittitallet. Var det terrorgjerdene? Ble dere skremt av forurensinga?

Kjøpte dere daycruisere alle mann? Trakk dere inn i elver og vassdrag med forfinede fluestenger?

Det spiller ingen rolle. For nå, nå er dere tilbake! Det vrimler av dere på broer, kaier, ytterst på marinaer, karer med en Biltema-stang i neven, termos, kanskje en klappstol. Den eneste forskjellen er at det ikke er Asgeir, Sindre, Kjetil lenger, det er Aleksy, Andrej, Anatol. Og gir det ikke en viss ro, et slags signal om at ting er litt på stell enda? Halshogde småseikropper i Rema-poser, er det ikke det et positivt jærtegn, er ikke det motvekten vi trenger til kubeformet oppdrettslaks i aerodynamisk, designprisvinnende vakuumforpakning?

– Jeg elsker å fiske. Å fiske er god avslapping. Jeg trenger bare stå her. Stå her og tenke, sier Stefan Pavlovski.

Stefan fra Litauen har gått noen hundre meter fra jobben på Scandic. Ut på tuppen av Skansekaia, og der har han stått en time nå, i sola. Fangsten består av en småsei, sier han, og viser fram den blodige kroppen. Den skal bestemor få til middag. Jeg har ikke hjerte til å si det til ham, men det er en liten lyr, underbitt, like spiselig, men kanskje litt grovere, litt tammere?

– Her har jeg fått makrell, torsk, til og med laks.
– Laks?
– Jajaja.
– Og den største?
– En torsk på fem-seks kilo. Det blir noen middager, sier Stefan.

Hjemme i Litauen er fiskene små. Han kan vise avstanden mellom to fingre. Når fisken på kaia i Ålesund skal måles, må han bruke begge armene, bredt utslått.

På Meierikaia står to polske karer som ikke har hatt like stor fiskelykke. De er heller ikke like meddelsomme som Stefan, men har en teori om hvorfor det er flest tilreisende som fisker fra kaiene.

– Kanskje vi er mer tradisjonelle i Polen. Eller kanskje de nordmennene som liker fisk har blitt for gamle til å gå ute og fiske?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s