Kategori: Journalistikken

Èn på gata

Om dere ikke vil gi ham en jobb, så kan dere i det minste gi ham et svar?


SYTTENDE BRYTNING

«Jeg vil utfordre deg til en ting; gå ut av Sunnmørsposten, og lag en sak om den første personen du møter. Let etter historien til personen som er verdt å dele med dine lesere, og gi en ekthet og et ansikt til noe som kan ha betydning for andre.»

Sånn var eposten fra en ukjent (hei Anita) som kom i januar. Den har liksom ligget og modnet litt, for selv om det tilsynelatende er enkelt, så er det også en ubekvem situasjon. Og litt søkt. For har egentlig alle noe interessant å si? Er det ikke litt sånn skriveskole for journalister, «alle har en historie»? Og så er det jo heller ikke lett da, har aldri vært det, å stoppe fremmede på gata, særlig nå som jeg ikke har en klar agenda, et mandat.

Uansett, jeg stiller meg i gata utenfor Sunnmørsposten. De fleste haster forbi, unnskylder seg, ser nervøst på den lille opptakeren jeg bærer. Så er det en som stopper.

hiep2

 

Det er Hiep Thanh Nguyen. Jeg byr på kaffe inne i kantina. Han slår følge. Klart det, sier han. Selv om han egentlig har det litt travelt.

Her følger et sterkt redigert utdrag av den halvtimes lange samtalen som følger. (Du kan høre hele intervjuet, uredigert med usikker latter og alt, i toppen her. Og da forstår du også hvor forenklet et intervju nødvendigvis er i tekst, hvor mye som kan falle bort av nyanser, men vi gjør jo vårt beste, vi forsøker å destillere, trekke ut mening.)

– Hvor var du på vei nå, da?

– Jeg var på vei for å møte en kompis, han skal kjøre meg rundt for å møte arbeidsgivere. Jeg har vært på kurs.

– Hva slags kurs?

– De kaller det jobbsøkerkurs. Hos NAV.

– Jeg hører du ikke er fra Norge opprinnelig?

– Nei, jeg er fra Vietnam.

– Hvor lenge har du vært her, da?

– I 26 år. Jeg kom hit da jeg var nesten 18. Så du jobber her på Sunnmørsposten?

– Ja, det er en fin jobb. Da kan jeg gjøre sånn som nå, bare gå ut på gata og snakke med folk.

– Men når du vil snakke med folk, får du til det da?

– Nei, mange sier jo nei. De synes det er litt skummelt.

– Ja, men da må man være litt høflig.

– Ja, du ble jo med inn?

– Ja, man må det. Vi er jo mennesker. Man må ha litt respekt og være litt høflig.

– Og nå er du altså på jobbjakt?

– Ja. Jeg er veldig desperat. Jeg har en dårlig periode i livet akkurat nå. Det siste året har det skjedd veldig mye. Men jeg må bare kjøre på.

– Så bra at du tenker det, og ikke gir opp.

– Jeg har sendt ut 25 søknader med cv og alt. Har masse erfaring. Men jeg vet ikke hva som er galt med meg. 30 søknader sendte jeg i fjor. Og ingen ga meg svar engang.

– Er du for kresen?

– Jeg kan jobbe med alt. Fiskebedrift, restaurant, butikk, maler, jeg har prøvd alt sammen.

– Det er typisk å tenke at det har å gjøre med at du har et utenlandsk utseende og navn.

–Ja, det kan ha med det å gjøre.

– Men det sier vel ingen direkte?

– Nei. (og så litt senere:) Men hvis de må velge fra en liste med masse norske navn, og ett er utenlandsk…

– Kanskje det vil hjelpe om arbeidsgiverne treffer deg ansikt til ansikt. Og ser at du er en bra fyr.

– Ja. Mange er hyggelige. Men det er ikke alltid du merker at de snakker til deg og mener det. Sånn at det kommer fra hjertet. Jeg tror jeg kan merke det.

Det var smakebiten. Resten hører du oppe i toppen.

Håper det ordner seg, Nguyen. Med jobben og alt.

 

Siste tredjedel av balsamisk fase

Som journalist er det lett å sky «de alternative».

Lett er kjedelig.

astro

 

SEKSTENDE BRYTNING

«Du trenger ikke tro for å erfare at det virker», skriver Norsk
Healerforbund på sine hjemmesider.
Greit, tenker jeg, der jeg sitter foran astrolog og healer Manuela
Hofer: Jeg tror ikke. Ikke i det hele tatt. Mest, selvfølgelig, fordi
jeg aldri har kjent behovet for det. Verken av nysgjerrighet, eller
fordi jeg har vært i en situasjon der alt annet har vært forsøkt og
syntes håpløst, slik at en tro på det uforståelige, på det utenforliggende,
kan få grobunn der. Altså kommer skepsisen fra min naturlige,
medfødte reaksjon til noe fremmed.

Foran oss på bordet ligger utskriften av mitt astrokart, planetenes
og stjernebildenes plassering i mitt fødselsøyeblikk. Manuela
har hjulpet meg å tolke det. Hun har dessuten lagt tarotkort før
jeg kom. To kort gikk igjen i et mønster. Det ene har fem begre,
det andre har to sverd.

– Begrene dukker ofte opp i forbindelse med tap, og noen ganger
eksistensielle temaer. Sverdene indikerer behovet for et veiskille,
det symboliserer det ubevisste, og har med nye tanker, ideer
og konsepter å gjøre, forteller Manuela.

Vel og bra. Men her er det ikke bare privatpersonen som stritter
imot. Som journalist har jeg en refleks som ber meg se med kritisk
blikk på alle som driver med «det alternative», med det vi objektivitetsorienterte
pressefolk kan finne på å anse som ufarlig
hokuspokus, eller i verste fall kvakksalveri. Og jeg vet at i enkelte
alternative kretser har pressen derfor et dårlig rykte. Folk har
fortalt meg at de har hatt dårlige opplevelser og følt seg hengt ut
når de har fortalt en journalist om det de tror på.

Pressen har et legitimt ansvar for å ikke forlede folk. Ikke ukritisk
omtale noe som i verste fall kan koste mennesker dyrt i en
vanskelig fase av livet, både økonomisk, men kanskje også helsemessig.
I serien «Folkeopplysningen» som gikk på NRK kom det
fram at nordmenn bruker 1,5 milliarder kroner årlig på alternativ
behandling. Og der kommer min profesjonelle skepsis fra.
Men selv med en dobbel dose skepsis kan man legge fordommene
til side mot i hvert fall en ting oppe i dette: Menneskene i
det. Og hvis halvparten av alle nordmenn prøver alternativ
behandling, som healerne selv hevder – vel, så har jeg også et
ansvar for å forsøke å forstå hvorfor.

En stor, hvit katt strekker seg på det lille tårnet sitt bak Manuela
Hofer i leiligheten i Brattvåg. Hun sitter i landsstyret i Norges
healerforbund. Hun er også journalist i bladet Medium. I dag
markerer norske healere på en stor konferanse i Oslo at forbundet
har eksistert i 20 år. De markerer at interessen rundt dem aldri
har vært større. For Manuela begynte det med slekta.

– Jeg hadde en oldemor i Østerrike som la kort. Bestemor gjorde
også det, leste i hender, og drev litt som medium. I tillegg er det
flere i familien som driver med healing. Selv har jeg alltid vært en
nysgjerrig person, samtidig som jeg liker at ting er vitenskapelige,
rasjonelle og logiske. Nå prøver jeg å finne balansen mellom det
intuitive og det mer logiske i det jeg gjør.

– Hvorfor tror du mange trekkes i retning av alternative miljøer
og behandlingsmåter?

– Det virker å være en slags trend i tiden at mange søker etter
alternative løsninger. Det kan være mange forskjellige årsaker til
det. Noen er nysgjerrige, andre har ikke fått svar på det de søker etter ved å gå de mer tradisjonelle veiene. Det ble vel også banet
vei innenfor healing etter at Joralf Gjerstad inntok en mer offentlig
rolle.

– Hva vil de vite, de som kommer til deg som astrolog?

– Det handler ofte om veivalg. Om muligheter. Kanskje har de
kommet til et punkt der de er usikre, og vil ha en peker videre.

– Og hva sier du til dem?

– Da tar jeg utgangspunkt i det astrokartet jeg har satt opp, og ser
på hvilke egenskaper denne personen kan ha, og snakker blant
annet om evner som man kanskje ikke har utforsket fullt ut.

– Sier du noen gang at «du er på feil hylle, skift kurs»?

– Nei. Jeg foretrekker å snakke om det positive, altså muligheter.

– Da kan jeg forstå og akseptere astrologien som et slags fundament
for en samtale mellom deg og en som vil snakke om livet sitt.
Men det er vel ikke veldig forskjellig fra det en samtaleterapeut
ville gjort?

– Nei, det er kanskje ikke det. Å sette ord på sin egen situasjon
hjelper en noen ganger å se ting klarere.

– Men healing, det har jeg vanskelig for å akseptere. En planet
vet jeg i hvert fall at finnes, og i ytterste konsekvens at den kunne
ha påvirkning på ett eller annet, tyngdekraft, stråling, hva vet jeg.
Men healing, noe som virker på avstand, usynlig, det tror jeg ikke
på.

– Det kan jeg forstå. Healing skal kunne virke uavhengig av tid
og rom, og også uavhengig om du tror eller ikke. For mange er det
uforståelig. Men så er det jo spørsmålet om hva det betyr at det
«virker». Hva man forventer seg. Hva det betyr å bli «frisk». Hvis
man ser mennesket som kun en fysisk kropp og materie med celler,
atomer og molekyler, får man selvfølgelig ikke en vitenskapelig
forklaring på hva healing er.

– Likevel er det uforståelig. Og man ser jo disse sakene om folk
som blir lurt til å bruke penger på behandling som ikke virker.

– Vi kan ikke legge skjul på at det er en del forskjellig i denne
bransjen, som i de fleste andre. Det er bra og viktig med en sunn
skepsis. På den andre siden bør man heller ikke glorifisere vitenskapen,
for der har det jo også vært litt av hvert opp gjennom
tidene. Dogmatisme og fanatisme bør unngås innenfor de fleste
områder, tenker jeg.

– Jeg intervjuet en prest, og han pekte på hvordan religionen gir
en rammefortelling om livet, fyller behovet for å tenke at ikke alt
er tilfeldig. Tror du astrologi og healing tilbyr noe av det samme?

– Kanskje. For ting er jo ikke tilfeldige. Verden, naturen er full av
mønstre og gjentakelser.

Astrokartet med de uforståelige strekene og markeringene ligger
fremdeles på bordet. Hvilke spor av brytningstid finnes så der?

– Du har i alle fall ganske mye av ild-elementet i horoskopet ditt,
solen er i skytten, de er gjerne sannhetssøkende, filosofiske, rastløse,
og månen er i løven, tegnet for de som ofte er veldig kreative.
Nå er din progressive månefase, altså den vi er i her og nå, i siste
tredjedel av balsamisk fase. Hver fase varer ca 3 ½ år, så den neste
begynner snart. Det som hadde begynt å føles gammelt, som ikke
passet helt lenger, gir opphav til rumlingen av misnøye. Du har også
hatt Pluto over Merkur i horoskopet ditt. Pluto står for blant annet
transformasjon, rekonstruksjon og regenerasjon, mens Merkur kan
representere kommunikasjon, skrift, tale, tankevirksomhet og formidling.
Dette har pågått en stund, og er i ditt sjette hus, som har
med daglige rutiner, jobb, karriere å gjøre.

Sove ute

FEMTENDE BRYTNING

soveute

– Er hun en vanlig dame?
– Jeg tror det.
– Som sover ute?
– Ja.
– Hvorfor det?
– Jeg vet ikke.
– Men bare sover ute, liksom? I byen?
– Ja. Rundt omkring.
– Rundt omkring?
– Her og der.
Nyhetsredaktør Sindre Halkjelsvik rister på hodet.
– Men det er jo helt strålende. Det skriver du om.

Slik er den redaksjonelle oppkjøringen til møtet med Annbjørg Backer Lied (32), som noe senere i uka står foran meg i mørket, nede i vannkanten på Bogneset, bak den lille skogen, men ikke så langt unna bebyggelsen at vi ikke hører biler i det fjerne, en automatisk garasjeport som går opp. Klokka er 22.30, og Annbjørg må legge seg snart, hun skal på jobb i morgen, vet ikke helt hvor godt hun får sove, det er meldt vind og litt regn på morgenkvisten, men akkurat nå er det stjerneklart, forbløffende stille og gjørmen i skoene gjør det påtrengende naturnært.

– Det jeg først og fremst lurer på er jo hvorfor.

– Det var et innfall. Vanligvis gjør man ikke noe med dem. Men denne gangen tenkte jeg: Hvorfor ikke? Dessuten er jeg litt mørkredd.

– Mørkredd?

– Ja. Men det er visst i ferd med å gi seg nå.

Annbjørg Backer Lied sover ute. Hverdags-sover ute. I år har hun som mål å sove ute mest mulig, og nå er hun i det hun kaller testfasen. Den innbefatter å sove i hengekøye ti steder i Ålesund, under åpen himmel, for å sjekke utstyr, opplevelser, skremmefaktor. Rapportene kommer på bloggen hennes, Friluftsgiv, fulgt av kart og bilder.

Bloggen er jo også litt av grunnen til at jeg gjør dette. Jeg vil gjerne vise andre at man kan ha store naturopplevelser helt nært byen. Vi tar disse stedene for gitt, kommer ikke på å bruke dem til friluftsliv.

Så langt teller lista Aksla, Borgundgavlen, Sukkertoppen, Valderøyfjellet, Husafjellet i Larsgården, Bogundgavlen vest, Gangstøvika, og så altså her, på Bogneset, mellom ett stort og ett litt for lite tre. Annbjørg justerer hodelykta, sjekker fortøyingene.

– Det gynger veldig i dag. Jeg lurer på om jeg får sove.

– Men det må jo være flere grunner til at du gjør dette?

– Jo, kanskje.

– Og?

– Kanskje for å bryte mønsteret litt. Det er så mye vi tenker at vi kan gjøre, som vi aldri gjør. Vi gjør stort sett det samme. Livet blir en rekke repetisjoner. Og så har jeg jo en liste, da.

– Hva slags liste?

– Over ting jeg gjerne vil gjøre. På engelsk kaller de det en «bucket list». Å sove ute virket som en grei ting å starte med.

– Hva annet står på lista?

– Everest basecamp.

– Såklart.

– Men små ting også. Som å danse mer.

Annbjørn Backer Lied, miljørådgiver i Multiconsult.

 Hvorfor er det egentlig uforståelig at man bare legger seg til å sove ute? Akkurat her, nå, er det veldig lett å forstå, med en halvfeit måne over den rufsete furua, utsikten over fjorden. Men tenk så pinlig, da, hvis noen kommer, ligge her og campe midt i villastrøket, på en onsdag? På fjellet, ok, men på Bogneset? Er det ikke noe en 14-åring kunne funnet på? Eller, på den andre side, hvorfor ville det egentlig være pinlig? Hun sover jo bare ute?

– Hva sier folk? Har du møtt noen?

– Nei, aldri. Det er vel ikke så mange ute og farter på denne tida. Men jeg hører folk. Man blir veldig var for lyder.

Sove ute, altså. Hvilken ekspertise er det den moderne journalisten griper til i slike situasjoner?

Thoreau, såklart. Henry David Thoreau, det intellektuelle alibiet for alle som vil sette utendørsaktiviteter i perspektiv, knytte det til noe uforanderlig, du finner ham sitert i smarte, glossy magasiner og blogger med menn i skjegg over leirbål, Thoreau, mannen som i 1845 flyttet ut i skauen i to år, noe mennesker vitterlig har gjort til alle tider, men Thoreau var altså en tenker, og i sin «Walden» formulerte han seg så uendelig smart og vakkert om skogen, om dyrene,

«The bullfrogs trump to usher in the night, and the note of the whippoorwill is borne on the rippling wind from over the water. Sympathy with the fluttering alder and poplar leaves almost takes away my breath»,

skriver han, hjelpe meg, det er klart man får lyst til å flytte i skauen etter å ha lest noe sånt! Hun har sikkert lest Thoreau!

– Har du lest Thoreau?

– Nei.

Etterpå gremmes jeg. Hva er det slags utålelig spørsmål, egentlig, «Har du lest Thoreau?», hva er det jeg prøver å bevise? At jeg evner å sette dette overnattingsprosjektet i perspektiv, knytte det til en tendens, en trend, en brytningstid? Eller bare at jeg selv er smart og har lest mange bøker?

– Jeg sover bare ute. Det ligger ikke noe veldig filosofisk bak det. Men jeg får kjenne på å være kald, våt, noen sånne grunnleggende ting. Uten på død og liv å skulle bestige en fjelltopp, sier Annbjørg.

– Det ser ganske fint ut.

– Det er det. Stort sett.

– Hva har du funnet ut så langt?

– Jeg har i hvert fall funnet ut at det er veldig væravhengig. Fryser du, er det ganske håpløst å få sove.

– Hva har du sett og hørt?
– Soloppganger. En uglekonsert. En katt.

Det er ikke så mye som skal til. En god sovepose, en billig hengekøye i nylon med et realt liggeunderlag i. Skift, tørre sokker. Litt rekognosering i forkant for å finne en egnet og skjermet soveplass.

– Og så pleier jeg å tørke utstyret på kontoret dagen etter.

Annbjørg jobber som miljørådgiver i Multiconsult. Gir kundene råd om energi, vind- og vannkraft. Ikke helt irrelevant å sove ute.

– Og det går greit å komme seg på jobb?

– Jada. Noen ganger litt trøttere enn ellers. Men noen ganger har jeg sovet godt. Veldig godt.

Dei finaste timane på dagen

Oddvar Gjerde er ein av dei som sørgar for at du får avisa kvar morgon. Han gjer det med presisjon, ære og innsats.

Oddvar Gjerde er ein av dei som sørgar for at du får avisa kvar morgon. Han gjer det med presisjon, ære og innsats.

Då er det berre hjorten, fuglane og Oddvar med avisa som er ute.

FJORTANDE BRYTNING

– Eg har ei god kone. Ho har stilt opp for meg og gått ruta når eg ikkje kan. Og ho har lært meg litt om innstilling til arbeid. Ho er frå Kina, eg trur det er litt annleis der. Sjølv står ho opp klokka fem og mediterer og gjer seg klar for arbeid. Eg må nok takke ho litt for at eg har fått til dette, seier Oddvar Gjerde.

Det har ikkje alltid vore slik. Men no, kvar morgon klokka 03.30, kimar alarmen heime hos Oddvar Gjerde på Haddal. Oftast er han allereie vaken. Kroppen er slik forma etter seks år med avisleveranser at han veit han skal opp, veit han skal i arbeid. I går vart 58-åringen frå Haddal kåra til årets avisbod i Sunnmørsposten. Få klager, høg leveringsevne, ferdig i tide og orden i bodboka er krava til den årlege utmerkinga. Oddvar trudde mest ikkje det var sant.

– Men det var fint, seier han.

– Er det ikkje dagar du tenkjer «å nei»?

– Jo, dei finst vel. Men det er berre noko ein lærer seg til. Eg tenkjer ikkje så ofte på det lenger. Så lenge ein legg seg i tide er det ikkje vanskeleg å stå opp.

– Kva er i tide?

– Vi legg oss vel i ni, halv ti-tida.

– Og så legg du deg nedpå litt når du kjem heim frå ruta, da?

– Nei. Eg kjem heim rundt sju, halv åtte. Ruta går heilt til Eiksund, det blir vel rundt 150 sunnmørspostar. Og så går eg på jobb.

– Det er imponerande. Og det er jo noko spesielt med desse timane på morgonen når mest ingen andre er oppe.

– Ja. Det er litt forskjellig som skjer. Fuglar. Vêret. Landskapet.

– Det er bra ting.

– Ja. Og så får ein oppdatert seg på nyheitene i bilen. Eg har ein kar eg køyrer attmed nokre gonger. Då har vi oss ein prat. Eg er oppteken av politikk. Først pratar vi om laust og fast, og så diskuterer vi politikk.

– Korleis fann du ut at du ville bli avisbod?

– I førstninga var det fordi eg sårt trengde å spe på inntekta. Og så haldt eg berre fram. Ein må berre vere villig til å legge litt innsats og ære i det.

– Ja, for du likar ikkje at folk ikkje får avisa?

– Nei, det er klart eg ikkje gjer det. Nokre gonger har eg jo gjort feil. Andre gonger er det andre årsaker. Eg prøver alltid å kome til bunns i det.

– Kva slags eigenskapar treng eit godt avisbod?

– Ein må klare å stå opp. Vere nøyaktig. Og kunne å kle seg. I år har det jo vore fint vêr, men eit av dei første åra var det slik at eg mest ikkje såg stativa under snøen. Trafikken er heller ikkje som før.

– Kva meiner du?

– Han er meir aggressiv, går det an å seie det?

– Absolutt. Mykje lastebilar, då?

– Ja, etterkvart kjem ein del tungtrafikk. Men eg veit omtrent kva tid han kjem over frå Sulesund, så eg tilpassar meg.

– Ein må vel det.

– Ja. Og så er det viktig å ha ein god bil. Det er ein jobb som slit mykje på bilane.

En ydmyk journalist

04NYHBjørnVatne

Kjempestort bylinebilde. Her i Dagsnytt 18, på rikslinje fra NRK Møre og Romsdal.

Det hender at jeg leverer en sak med store overskrifter. Nå, tenker jeg: Nå blir det endelig debatt.

Men så skjer det ingenting. Noen klapp på skulderen, så stille. Så setter jeg meg altså ned og skriver (tenker jeg) en nokså bransjeintern og personlig betraktning om journalistikk og flinkhet. Og innboksen renner over. Lange, velbegrunnede svar om hva journalistikk bør være. Om savnet etter å bli utfordret. Fra helt vanlige lesere, fra hele landet. Hva skjer?

Meningen som forsvant

Jeg tenker som så: Dette handler ikke bare om journalistikk, men noe langt mer grunnleggende. Det handler om en følelse av meningsbortfall. Ikke bare i journalistikken, men i alle avkroker av et på alle måter mett og tilfreds land. Det handler om en tørst etter å bli utfordret, å bli dyttet inn i nye perspektiver. Det samme vi søker til kunsten og litteraturen for å finne. Det vil dere også ha i journalistikken.

Denne tørsten etter mening skildrer dere for meg på epost. I Dagsnytt 18 mente VG-redaktør Torry Pedersen at jeg var en typisk tidliggammel mann som snakket sånn.

Håp

I kommentaren kom jeg i skade for å skrive at leserne er har blitt likegyldige. Det må jeg nå erklære for dødt og maktesløst. Faktum er tvert imot: Norske lesere bryr seg om hva som står i avisen. Og de er klare for noe nytt, nesten uansett hva det er.

Et annet og mer bekymringsfullt signal har jeg imidlertid også fått. Det kommer i form av henvendelser fra kolleger som er så lei at de lurer på å gi seg. Lei av at journalistikken ikke ble det forumet de trodde. Jeg har lyst til å sende dem noen av epostene jeg har fått fra dere. For de gir håp.

Å fortelle

Og nå, hva gjør vi nå? Bortsett fra å skrive ut alle disse epostene og samle dem i en fin, analog ringperm? Jo, vi gjør som en finsk kollega skrev til meg på epost:

«Vi är många som måste låta vår inre storyteller slita sig ur boxen där någon låst in den utan att vi protesterat tillräcklig högt. Annars kommer morgonen när vi inte längre tycker det är värt att gå till jobbet. Det var aldrig meningen. Meningen var att se, tänka och berätta.»

Akkurat det, ja: Vi prøver å tenke, se og fortelle.

Til handling

Tre dager i uken, kanskje mer, kanskje mindre, får jeg prøve meg fram etter den formelen dere har gitt meg: Mer vanlige folk i spaltene. Mer verdidebatt. Filosofi. Flere nyanser. Mer mening. Uventede perspektiver. Jeg får prøve og feile på papir, og i bloggformat. For å skille dette fra de helt vanlige og like viktige nyhetssakene jeg også skal skrive, får det sin egen lille fane.

Heng med

Det kjennes uoverkommelig å skulle produsere kjapt, annerledes og meningsfylt på samme tid. Men jeg tenker at vi starter der, starter sammen på null og prøver å si noe om akkurat det – hva er mening? Hva er dette savnet dere beskriver? Hva er tenkt og sagt om leitinga etter mening, er det noen som beskjeftiger seg med den til daglig, eller er det bare typisk snart førti-gamle menn i dagspressen som snakker om sånt?

Jeg tipper nei. Og jeg blir veldig glad om du blir med videre for å sjekke.

Et journalistisk nyttårsforsett

Jeg vil gjerne være en litt dårligere journalist i 2014.

Jeg skriver dette fordi 2013 var det året jeg begynte å tvile. Til tross for at vi hadde et år med journalistiske innovasjoner og multimediale tindebestigninger, var jeg hele tiden usikker på om noen brydde seg, om jeg nådde fram til noen, hva dere satt igjen med etter å ha logget dere av eller lukket avisa. Tvilen nådde sitt foreløpige høydepunkt i november, da jeg skulle laste opp en videofil til nettsiden vår. Jeg ble stanset av en feilmelding.

«Verdien er tom, men en ikke-tom verdi er påkrevd», sto det.

Svart på koksgrå bakgrunn, en kinesisk lykkekake i webformat, akkurat det jeg fryktet: Jeg har arbeidet på autopilot. Og nå er verdiene tomme.

Feil sort flink

Vi elsker de flinke. Nasjonen og byen dyrker sine kropper og idrettshelter, sine næringslivsledere, de som lager penger av møbler og fisk og innovasjon. De som gjør ting på den rette måten.

Jeg er med på å belønne dem, fordi jeg er en flink journalist. Kjempeflink. Det har jeg vært siden 1995, da jeg nervøs og lykkelig kunne løpe til postkassen og hente en gjennomvåt (og i den tiden kjempestor) utgave av en herværende dagsavis. Min aller første frilanssak sto på trykk: «Ung hiphop på Lerstad» – om en skoleklasse på dansekurs.

Så flink du er, sa de på desken i Sunnmørsposten. Fortsett sånn.

Siden har jeg prøvd å skrive titler som titler skal skrives. Ringt de kildene man skal ringe. Vinklet sakene slik at de får klikk. Prøvd å stemmelegge små videosnutter på smp.no med min fineste NRK Møre og Romsdal-stemme. Jeg har blitt multimedial. Blitt en av de nye, effektive mediehusenes bærere av batteripakninger og ladere. Gjort akkurat det som er forventet av meg.

En malstyrt journalist

Feilen var at jeg forvekslet det å være flink med det å være god. Joda, vi trenger de flinke. Problemet er at de stort sett jobber for det bestående. De opprettholder, vedlikeholder. Men en journalist kan ikke utelukkende basere seg på å være flink. For de flinke endrer ikke en skit.

Dermed kom 2013. Jeg tenkte først at tvilen skyldtes dårlige dager, at jeg hadde levert fra meg enda en sak jeg visste var tynn, uinteressant, likegyldig. At det ville gi seg. Men stadig oftere møtte jeg på jobb med en hel del kvaler.

Kanskje, tenkte jeg, er jeg tynget av de stadige beskjedene om hvor utfordrende medienes fremtid er. At papiravisa er dødsdømt. At alt nå avhenger av gode betalingsløsninger på nett, at færre skal prestere mer. Men nei, det måtte handle om noe mer grunnleggende.

Effektiviteten er det nemlig ingen som kan ta oss på. Både på planleggings- og produksjonssiden raser vi av gårde. I dag skriver de fleste norske journalister i forhåndsprogrammerte skjemaer, figurer av hvordan avissiden skal se ut på trykk. Vi holder oss innenfor boksen, skriver ikke for langt, ikke for kort. Det kalles «malstyrt produksjon». Smak på det begrepet.

Og vi har for lenge siden valgt en tenkemåte, et språk, et vokabular som vi kaller «nyheter». Samtidig vet vi at vi alt for ofte gjør nøyaktig det motsatte: Av tids- og beleilighetsgrunner leter vi etter repetisjoner i stedet, saker som vi og leserne raskt kan gjenkjenne som nyheter, uten å ofre for mange tanker til hvorvidt dette faktisk er relevant, uten å spørre oss selv: Vil leseren av denne avisen vite eller føle noe nytt etter å ha lagt den fra seg? Gir jeg valuta for pengene, eller gir jeg behagelig og motstandsløs tidtrøyte? Bytter jeg bort mening og verdier mot flere klikk?

Kjære lesere: Dere har gitt oss svaret. Det kommer i form av

færre abonnenter, færre sinte brev i posthylla, færre telefoner. Ikke i form av klager, men i form av større likegyldighet. Og det er det verste signalet vi kunne få.

Flink i form

For mens vi har blitt mer og mer strømlinjeformede og effektive, har nisjemagasiner, blogger og sosiale medier tatt den posisjonen jeg og mange med meg egentlig ønsket meg da vi gikk inn i journalistikken: Den uten tomme verdier.

Jeg frykter nå at jeg har gjort min arbeidsgiver en bjørnetjeneste. At flinkheten har handlet mer om form enn om innhold, at den har fortrengt noe annet, kanskje det våkne blikket, kanskje det skapende og undrende som er en nødvendighet for å være en god formidler. Egenskaper som ikke er umiddelbart forenlige med effektivitet og multitasking.

Ved å tenke akkurat slik en journalist skal tenke, og slik våre eiere mener vi bør tenke for at vi skal tjene mest mulig penger og at de skal ta ut størst mulig utbytte slik at de også kan fremstå som flinke, er jeg med på å undergrave mitt samfunnsoppdrag.

Slik kan det vel strengt tatt ikke fortsette.

2014 – feilenes år

– Årets nøkkelord er endringer. Et slikt år må det være lov til å feile, sa administrerende direktør til oss under årets julefrokost.

Det var anledningen jeg trengte. Jeg aner nemlig ikke hva som skal til for å bryte dette mønsteret. Jeg vet ikke engang om det er noe leserne ønsker. Jeg vet ikke lenger hvordan jeg ser på et fenomen, en hendelse, uten å tenke som journalist, uten å løse det oppskriftsmessig. Derfor må jeg bare prøve meg fram. Og antakelig feile.

Jeg har lyst til å begynne på nytt

Det kommende året ber jeg derfor om lov til å eksperimentere. Ikke for å gjøre noe bedre og riktigere enn mine kolleger – heldigvis klarer mange av dem seg langt bedre gjennom dette enn meg – men snarere gi meg selv muligheten til å skrive noen av nyhetene helt feil, skrive dem bakfra, skrive om hendelser langt borte fra nyhetskriteriene, skrive dem på vers, som essays, som bilder, skrive to setninger en dag og to sider den neste, være pretensiøs, banal og pompøs om hverandre. Bare det bryter tausheten og likegyldigheten. Om ikke annet, så for min egen sjelefred. Jeg nærmer meg tross alt førti.

Vi har selvfølgelig opprettet en mal til dette formålet. I januar kommer den første av dem på trykk. Jeg aner ikke hva jeg kommer til å skrive eller gjøre. Men jeg kan i hvert fall si til meg sjøl: Du prøvde å fylle akkurat den boksen med en ikke-tom verdi.

Hvis du har lyst til å hjelpe meg med noen råd og vink på veien, treffer du meg på bv@smp.no.