Kategori: Kunst

Èn på gata

Om dere ikke vil gi ham en jobb, så kan dere i det minste gi ham et svar?


SYTTENDE BRYTNING

«Jeg vil utfordre deg til en ting; gå ut av Sunnmørsposten, og lag en sak om den første personen du møter. Let etter historien til personen som er verdt å dele med dine lesere, og gi en ekthet og et ansikt til noe som kan ha betydning for andre.»

Sånn var eposten fra en ukjent (hei Anita) som kom i januar. Den har liksom ligget og modnet litt, for selv om det tilsynelatende er enkelt, så er det også en ubekvem situasjon. Og litt søkt. For har egentlig alle noe interessant å si? Er det ikke litt sånn skriveskole for journalister, «alle har en historie»? Og så er det jo heller ikke lett da, har aldri vært det, å stoppe fremmede på gata, særlig nå som jeg ikke har en klar agenda, et mandat.

Uansett, jeg stiller meg i gata utenfor Sunnmørsposten. De fleste haster forbi, unnskylder seg, ser nervøst på den lille opptakeren jeg bærer. Så er det en som stopper.

hiep2

 

Det er Hiep Thanh Nguyen. Jeg byr på kaffe inne i kantina. Han slår følge. Klart det, sier han. Selv om han egentlig har det litt travelt.

Her følger et sterkt redigert utdrag av den halvtimes lange samtalen som følger. (Du kan høre hele intervjuet, uredigert med usikker latter og alt, i toppen her. Og da forstår du også hvor forenklet et intervju nødvendigvis er i tekst, hvor mye som kan falle bort av nyanser, men vi gjør jo vårt beste, vi forsøker å destillere, trekke ut mening.)

– Hvor var du på vei nå, da?

– Jeg var på vei for å møte en kompis, han skal kjøre meg rundt for å møte arbeidsgivere. Jeg har vært på kurs.

– Hva slags kurs?

– De kaller det jobbsøkerkurs. Hos NAV.

– Jeg hører du ikke er fra Norge opprinnelig?

– Nei, jeg er fra Vietnam.

– Hvor lenge har du vært her, da?

– I 26 år. Jeg kom hit da jeg var nesten 18. Så du jobber her på Sunnmørsposten?

– Ja, det er en fin jobb. Da kan jeg gjøre sånn som nå, bare gå ut på gata og snakke med folk.

– Men når du vil snakke med folk, får du til det da?

– Nei, mange sier jo nei. De synes det er litt skummelt.

– Ja, men da må man være litt høflig.

– Ja, du ble jo med inn?

– Ja, man må det. Vi er jo mennesker. Man må ha litt respekt og være litt høflig.

– Og nå er du altså på jobbjakt?

– Ja. Jeg er veldig desperat. Jeg har en dårlig periode i livet akkurat nå. Det siste året har det skjedd veldig mye. Men jeg må bare kjøre på.

– Så bra at du tenker det, og ikke gir opp.

– Jeg har sendt ut 25 søknader med cv og alt. Har masse erfaring. Men jeg vet ikke hva som er galt med meg. 30 søknader sendte jeg i fjor. Og ingen ga meg svar engang.

– Er du for kresen?

– Jeg kan jobbe med alt. Fiskebedrift, restaurant, butikk, maler, jeg har prøvd alt sammen.

– Det er typisk å tenke at det har å gjøre med at du har et utenlandsk utseende og navn.

–Ja, det kan ha med det å gjøre.

– Men det sier vel ingen direkte?

– Nei. (og så litt senere:) Men hvis de må velge fra en liste med masse norske navn, og ett er utenlandsk…

– Kanskje det vil hjelpe om arbeidsgiverne treffer deg ansikt til ansikt. Og ser at du er en bra fyr.

– Ja. Mange er hyggelige. Men det er ikke alltid du merker at de snakker til deg og mener det. Sånn at det kommer fra hjertet. Jeg tror jeg kan merke det.

Det var smakebiten. Resten hører du oppe i toppen.

Håper det ordner seg, Nguyen. Med jobben og alt.

 

Å stå på en spesiell måte på Astrup Fearnley

Eirik Havnes på gitar under støymusikkfestivalen Bråkesund i 2011.

Eirik Havnes på gitar under støymusikkfestivalen Bråkesund i 2011.

ÅTTENDE BRYTNING

Musiker Eirik Havnes svarer på litt vilkårlige spørsmål om kunsten.

I sommer tok jeg meg selv i å forsøke å stå på en spesiell måte under en utstilling på Henie Onstad kunstsenter, (der ser dere hvor lite internalisert dette egentlig er, museet på Tjuvholmen heter Astrup Fearnley-museet, på Henie Onstad har jeg aldri vært) det var med den amerikanske fotografen Cindy Sherman, en fotograf jeg synes er ganske besnærede, og det var veldig mange andre der som syntes det samme, så antakelig ville jeg altså gjerne vise disse andre at jeg sto som et menneske som virkelig har forstått hva Sherman vil si, i motsetning til dem, som virret formålsløst rundt der inne kledd som folk som går på kunstutstilling, behengt med poser fra souvenirbutikken.

Cindy Sherman, "Untitled (#153)," 1985.

Cindy Sherman, «Untitled (#153),» 1985.

Jeg hadde egentlig ikke noe klart bilde av hvordan denne ståingen skulle foregå, men det var med et slags kritisk, mysende blikk og bena lett adskilt jeg innså at jeg kanskje er en slik som heller enn å forstå og la meg berike av kunsten vel så mye er opptatt av å fremstå som en slik som går på utstillinger av samtidskunst.For skal jeg være helt ærlig så er det slik at uansett hvor mange ganger jeg iler til gallerier på storbyweekend og ler av de som heller vil se Big Ben, så er det ganske sjelden, eller nesten aldri, jeg får store og skjellsettende opplevelser i møte med kunst eller musikk, sjelden den gir egentlig mening, men likevel fortsetter jeg ufortrødent å oppsøke den, så på ett eller annet plan må jeg få noe ut av det.

Kanskje er det er selvbedrag, kanskje er det poseringen som lokker og kjennes meningsfull, følelsen av å bli sett som en som søker mening på avantgardistiske måter, som har kommet et stykke lenger enn de stakkarene som sitter lenger nede i gata på Hard Rock Café og ikke skjenker en tanke til hvordan de måtte fremstå.

Bråkmakeren

Like etter at jeg formulerte mitt nyttårsløfte om å være litt mindre flink, fikk jeg en epost fra Eirik Havnes. Han er en musiker fra Ålesund jeg har intervjuet noen ganger, og alltid med denne underforståttheten om at jeg er en sånn som skjønner prosjektene hans, som gjerne er veldig avanserte, for eksempel med 24 timer improvisert støymusikk, støymusikkfestivalen Bråkesund, eller John Cages 4’33 som består av 4 minutter og 33 sekunder iscenesatt stillhet, eller så spiller han avantgardistisk musikk på rasteplasser, og jeg synes dette er fint i seg selv, selve handlingene er så åpenbart på siden av konsensus at jeg mer enn gjerne gir ham spalteplass.

Eirik skrev til meg og snakket om at han i kunsten måtte minne seg selv om å ikke være flink, men heller ubehagelig, irriterende, at han var lei av alle var så korrekte og enige, og da tenkte jeg at ok, kanskje han kan klarne opp i noe av denne forvirringen. Jeg intervjuer ham derfor på epost, slik:

– Hvor ofte skjer det at du kommer over kunst eller musikk som gir deg en opplevelse av å være virkelig meningsfylt, som gir deg nye erkjennelser eller som skaper sterke følelser?

– Jeg ser jo enormt mange konserter, og for å være helt ærlig, så blir mange av de intetsigende. Veldig mange er direkte dårlige. Men omtrent en gang i måneden ser jeg noe jeg syns er veldig bra. Og skikkelige aha-opplevelser får jeg kanskje en gang i halvåret.Men kunst og musikk trenger jo ikke alltid å være gigantiske opplevelser, noen ganger er det greit å bare sjekke ut noe nytt.

– Mange ser eller hører på den samme kunsten og kjenner overhodet ingenting – er det noe galt med dem?

– Jeg husker en konsert med Sheriffs of Nothingness i 2011, skikkelig pling-plong felegnikking. Trolig den beste konserten jeg har sett noen gang. Det kribler i hele kroppen bare jeg tenker på den konserten. Etterpå snakket jeg med noen venner av meg som mente de hadde sett tidenes dårligste konsert. Da ble jeg usikker på om det var meg eller de det var noe galt med. Og det kan jo hende at de tenkte det samme? Det er stor forskjell på å si at du ikke liker noe, og at du ikke skjønner hvordan jeg kan like det samme. Kunstsmak er litt som med religion: Krangling oppstår først når noen forteller noen andre hva som er rett og galt. Men hva er egentlig galt med litt kranglig?

Pretensiøs dritt

– Du skrev i eposten din at samtidskunsten gjerne skal få folk til å riste på hodet og si at «dette er noe pretensiøs dritt». Hvorfor det?

– Det blir feil å si det på den måten, siden det er så vanskelig å si hva som er samtidskunst. Men om man ser for seg at samtidskunst er den banebrytende kunsten, så kan jo vi ikke vite hva den banen er før om en 30-års tid, minst. Når man har fått tidsånden litt i perspektiv. Ser man på historien faller aldri den banebrytende kunsten i god jord idet den blir presentert for første gang. Den ligger jo tross alt mange år foran hva folk flest er estetisk klar for å ta inn over seg. Ta Munch, Ibsen og Arne Nordheim for eksempel, begrepet «pretensiøs dritt» er et kompliment i forhold til den kritikken de fikk i sin samtid. Her er det selvfølgelig viktig å understreke at kunst og musikk ikke automatisk blir genial fordi folk ikke liker den idag. Det kan jo hende at det bare er dritt. Men jeg tror det er en del kritikere opp igjennom årene som har måtte spise de konservative ordene sine.

– Vi er utrolig flinke til å oppsøke underholdning som vi syns er vakker og morsom og suggererende.

– Du skrev også at vi trenger tekster eller kunst som får folk til å føle seg uvel – hva mener du med det? Hvorfor tiltrekkes du av disse?

– Vi er utrolig flinke til å oppsøke underholdning som vi syns er vakker og morsom og suggerende. Men dette er jo bare en liten bit av hva kulturelle opplevelser kan gi oss. Det å bli utfordret kan være en veldig fin opplevelse, om ikke i den tradisjonelle forstanden av fin. Jeg digger den følelsen av å være på konsert og tenke «hva i alle dager har jeg rota meg borti nå? Dette er det sykeste jeg har sett». Det er omtrent som å se en grøsser, eller en splatter som nesten grenser mot det komiske. Du setter deg ikke ned med en slik film for å kose deg, men fordi den trigger ett eller annet i deg.

– Selv jobber du med improviserte lydlandskaper, hvordan føler du at disse gjør deg i stand til å utforske ubehaget? Om det er et mål?

–Alle som skaper noe improviserer jo. Enten man maler, danser, skriver eller komponerer. Den eneste forskjellen for min del er at jeg ikke har muligheten til å gå tilbake og endre på noe. Det har jo bragt meg inn på en del sære spor iblant. Og da blir man kanskje litt herdet, om man skulle utsettes for slike inntrykk senere?

– «Samtidskunsten» fremstår ofte som ubegripelig fordi den ikke bruker fortellerstrukturer som vi kjenner igjen, eller fordi den bryter med manges forventninger til hva som er kunst. Kan du si litt om hvordan du selv fant en vei inn i den?

– Jeg skjønner egentlig ikke helt hva som har skjedd. Jeg hørte på litt metall og litt jazz, og ut av det blå skulket jeg skolen for å stikke på samtidsmusikkfestival i Oslo. Plutselig putter jeg mikrofoner inn i et piano og tenner på. Det høres egentlig ut som en rusforebyggende kampanje fra 60-tallet: «Det startet bare med litt jazz».