Kategori: Meningsjakten

Ære være kaifiskerne

Stefan Pavlovski, kaifisker.

Stefan Pavlovski, kaifisker.

Har nordmenn blitt for fiskefine til å fiske fra kaia?

Hva sier det i så fall om oss?

NITTENDE BRYTNING.

Det hadde vært så altfor enkelt å komme med en sentimental fiskehistorie nå, for eksempel om hvordan man måtte være tidlig ute for å få de beste plassene på Digern, særlig i helgene, da var  det alltid en stor og litt mutt mann der, han hadde en formidabel slukboks, multiplikatorsnelle og Nato-genser, røkte uavlatelig. Eller hvordan vi oppdaget flyndrefeltet utenfor Norcem-kaia, de hadde et spesielt sug når vi trakk dem opp, kanskje på grunn av den store friksjonen mot den flate kroppen, og så, det forvridde trynet som klasket mot betongkaia, vrikket seg rundt i sementstøvet.

Blir du med og fisker, Asgeir? Blir du med og fisker, Tore, Kjetil, Sindre, Eivind, Jan Kåre?

Kaiene og berga ble avfolket en gang på nittitallet. Var det terrorgjerdene? Ble dere skremt av forurensinga?

Kjøpte dere daycruisere alle mann? Trakk dere inn i elver og vassdrag med forfinede fluestenger?

Det spiller ingen rolle. For nå, nå er dere tilbake! Det vrimler av dere på broer, kaier, ytterst på marinaer, karer med en Biltema-stang i neven, termos, kanskje en klappstol. Den eneste forskjellen er at det ikke er Asgeir, Sindre, Kjetil lenger, det er Aleksy, Andrej, Anatol. Og gir det ikke en viss ro, et slags signal om at ting er litt på stell enda? Halshogde småseikropper i Rema-poser, er det ikke det et positivt jærtegn, er ikke det motvekten vi trenger til kubeformet oppdrettslaks i aerodynamisk, designprisvinnende vakuumforpakning?

– Jeg elsker å fiske. Å fiske er god avslapping. Jeg trenger bare stå her. Stå her og tenke, sier Stefan Pavlovski.

Stefan fra Litauen har gått noen hundre meter fra jobben på Scandic. Ut på tuppen av Skansekaia, og der har han stått en time nå, i sola. Fangsten består av en småsei, sier han, og viser fram den blodige kroppen. Den skal bestemor få til middag. Jeg har ikke hjerte til å si det til ham, men det er en liten lyr, underbitt, like spiselig, men kanskje litt grovere, litt tammere?

– Her har jeg fått makrell, torsk, til og med laks.
– Laks?
– Jajaja.
– Og den største?
– En torsk på fem-seks kilo. Det blir noen middager, sier Stefan.

Hjemme i Litauen er fiskene små. Han kan vise avstanden mellom to fingre. Når fisken på kaia i Ålesund skal måles, må han bruke begge armene, bredt utslått.

På Meierikaia står to polske karer som ikke har hatt like stor fiskelykke. De er heller ikke like meddelsomme som Stefan, men har en teori om hvorfor det er flest tilreisende som fisker fra kaiene.

– Kanskje vi er mer tradisjonelle i Polen. Eller kanskje de nordmennene som liker fisk har blitt for gamle til å gå ute og fiske?

Siste tredjedel av balsamisk fase

Som journalist er det lett å sky «de alternative».

Lett er kjedelig.

astro

 

SEKSTENDE BRYTNING

«Du trenger ikke tro for å erfare at det virker», skriver Norsk
Healerforbund på sine hjemmesider.
Greit, tenker jeg, der jeg sitter foran astrolog og healer Manuela
Hofer: Jeg tror ikke. Ikke i det hele tatt. Mest, selvfølgelig, fordi
jeg aldri har kjent behovet for det. Verken av nysgjerrighet, eller
fordi jeg har vært i en situasjon der alt annet har vært forsøkt og
syntes håpløst, slik at en tro på det uforståelige, på det utenforliggende,
kan få grobunn der. Altså kommer skepsisen fra min naturlige,
medfødte reaksjon til noe fremmed.

Foran oss på bordet ligger utskriften av mitt astrokart, planetenes
og stjernebildenes plassering i mitt fødselsøyeblikk. Manuela
har hjulpet meg å tolke det. Hun har dessuten lagt tarotkort før
jeg kom. To kort gikk igjen i et mønster. Det ene har fem begre,
det andre har to sverd.

– Begrene dukker ofte opp i forbindelse med tap, og noen ganger
eksistensielle temaer. Sverdene indikerer behovet for et veiskille,
det symboliserer det ubevisste, og har med nye tanker, ideer
og konsepter å gjøre, forteller Manuela.

Vel og bra. Men her er det ikke bare privatpersonen som stritter
imot. Som journalist har jeg en refleks som ber meg se med kritisk
blikk på alle som driver med «det alternative», med det vi objektivitetsorienterte
pressefolk kan finne på å anse som ufarlig
hokuspokus, eller i verste fall kvakksalveri. Og jeg vet at i enkelte
alternative kretser har pressen derfor et dårlig rykte. Folk har
fortalt meg at de har hatt dårlige opplevelser og følt seg hengt ut
når de har fortalt en journalist om det de tror på.

Pressen har et legitimt ansvar for å ikke forlede folk. Ikke ukritisk
omtale noe som i verste fall kan koste mennesker dyrt i en
vanskelig fase av livet, både økonomisk, men kanskje også helsemessig.
I serien «Folkeopplysningen» som gikk på NRK kom det
fram at nordmenn bruker 1,5 milliarder kroner årlig på alternativ
behandling. Og der kommer min profesjonelle skepsis fra.
Men selv med en dobbel dose skepsis kan man legge fordommene
til side mot i hvert fall en ting oppe i dette: Menneskene i
det. Og hvis halvparten av alle nordmenn prøver alternativ
behandling, som healerne selv hevder – vel, så har jeg også et
ansvar for å forsøke å forstå hvorfor.

En stor, hvit katt strekker seg på det lille tårnet sitt bak Manuela
Hofer i leiligheten i Brattvåg. Hun sitter i landsstyret i Norges
healerforbund. Hun er også journalist i bladet Medium. I dag
markerer norske healere på en stor konferanse i Oslo at forbundet
har eksistert i 20 år. De markerer at interessen rundt dem aldri
har vært større. For Manuela begynte det med slekta.

– Jeg hadde en oldemor i Østerrike som la kort. Bestemor gjorde
også det, leste i hender, og drev litt som medium. I tillegg er det
flere i familien som driver med healing. Selv har jeg alltid vært en
nysgjerrig person, samtidig som jeg liker at ting er vitenskapelige,
rasjonelle og logiske. Nå prøver jeg å finne balansen mellom det
intuitive og det mer logiske i det jeg gjør.

– Hvorfor tror du mange trekkes i retning av alternative miljøer
og behandlingsmåter?

– Det virker å være en slags trend i tiden at mange søker etter
alternative løsninger. Det kan være mange forskjellige årsaker til
det. Noen er nysgjerrige, andre har ikke fått svar på det de søker etter ved å gå de mer tradisjonelle veiene. Det ble vel også banet
vei innenfor healing etter at Joralf Gjerstad inntok en mer offentlig
rolle.

– Hva vil de vite, de som kommer til deg som astrolog?

– Det handler ofte om veivalg. Om muligheter. Kanskje har de
kommet til et punkt der de er usikre, og vil ha en peker videre.

– Og hva sier du til dem?

– Da tar jeg utgangspunkt i det astrokartet jeg har satt opp, og ser
på hvilke egenskaper denne personen kan ha, og snakker blant
annet om evner som man kanskje ikke har utforsket fullt ut.

– Sier du noen gang at «du er på feil hylle, skift kurs»?

– Nei. Jeg foretrekker å snakke om det positive, altså muligheter.

– Da kan jeg forstå og akseptere astrologien som et slags fundament
for en samtale mellom deg og en som vil snakke om livet sitt.
Men det er vel ikke veldig forskjellig fra det en samtaleterapeut
ville gjort?

– Nei, det er kanskje ikke det. Å sette ord på sin egen situasjon
hjelper en noen ganger å se ting klarere.

– Men healing, det har jeg vanskelig for å akseptere. En planet
vet jeg i hvert fall at finnes, og i ytterste konsekvens at den kunne
ha påvirkning på ett eller annet, tyngdekraft, stråling, hva vet jeg.
Men healing, noe som virker på avstand, usynlig, det tror jeg ikke
på.

– Det kan jeg forstå. Healing skal kunne virke uavhengig av tid
og rom, og også uavhengig om du tror eller ikke. For mange er det
uforståelig. Men så er det jo spørsmålet om hva det betyr at det
«virker». Hva man forventer seg. Hva det betyr å bli «frisk». Hvis
man ser mennesket som kun en fysisk kropp og materie med celler,
atomer og molekyler, får man selvfølgelig ikke en vitenskapelig
forklaring på hva healing er.

– Likevel er det uforståelig. Og man ser jo disse sakene om folk
som blir lurt til å bruke penger på behandling som ikke virker.

– Vi kan ikke legge skjul på at det er en del forskjellig i denne
bransjen, som i de fleste andre. Det er bra og viktig med en sunn
skepsis. På den andre siden bør man heller ikke glorifisere vitenskapen,
for der har det jo også vært litt av hvert opp gjennom
tidene. Dogmatisme og fanatisme bør unngås innenfor de fleste
områder, tenker jeg.

– Jeg intervjuet en prest, og han pekte på hvordan religionen gir
en rammefortelling om livet, fyller behovet for å tenke at ikke alt
er tilfeldig. Tror du astrologi og healing tilbyr noe av det samme?

– Kanskje. For ting er jo ikke tilfeldige. Verden, naturen er full av
mønstre og gjentakelser.

Astrokartet med de uforståelige strekene og markeringene ligger
fremdeles på bordet. Hvilke spor av brytningstid finnes så der?

– Du har i alle fall ganske mye av ild-elementet i horoskopet ditt,
solen er i skytten, de er gjerne sannhetssøkende, filosofiske, rastløse,
og månen er i løven, tegnet for de som ofte er veldig kreative.
Nå er din progressive månefase, altså den vi er i her og nå, i siste
tredjedel av balsamisk fase. Hver fase varer ca 3 ½ år, så den neste
begynner snart. Det som hadde begynt å føles gammelt, som ikke
passet helt lenger, gir opphav til rumlingen av misnøye. Du har også
hatt Pluto over Merkur i horoskopet ditt. Pluto står for blant annet
transformasjon, rekonstruksjon og regenerasjon, mens Merkur kan
representere kommunikasjon, skrift, tale, tankevirksomhet og formidling.
Dette har pågått en stund, og er i ditt sjette hus, som har
med daglige rutiner, jobb, karriere å gjøre.

Sove ute

FEMTENDE BRYTNING

soveute

– Er hun en vanlig dame?
– Jeg tror det.
– Som sover ute?
– Ja.
– Hvorfor det?
– Jeg vet ikke.
– Men bare sover ute, liksom? I byen?
– Ja. Rundt omkring.
– Rundt omkring?
– Her og der.
Nyhetsredaktør Sindre Halkjelsvik rister på hodet.
– Men det er jo helt strålende. Det skriver du om.

Slik er den redaksjonelle oppkjøringen til møtet med Annbjørg Backer Lied (32), som noe senere i uka står foran meg i mørket, nede i vannkanten på Bogneset, bak den lille skogen, men ikke så langt unna bebyggelsen at vi ikke hører biler i det fjerne, en automatisk garasjeport som går opp. Klokka er 22.30, og Annbjørg må legge seg snart, hun skal på jobb i morgen, vet ikke helt hvor godt hun får sove, det er meldt vind og litt regn på morgenkvisten, men akkurat nå er det stjerneklart, forbløffende stille og gjørmen i skoene gjør det påtrengende naturnært.

– Det jeg først og fremst lurer på er jo hvorfor.

– Det var et innfall. Vanligvis gjør man ikke noe med dem. Men denne gangen tenkte jeg: Hvorfor ikke? Dessuten er jeg litt mørkredd.

– Mørkredd?

– Ja. Men det er visst i ferd med å gi seg nå.

Annbjørg Backer Lied sover ute. Hverdags-sover ute. I år har hun som mål å sove ute mest mulig, og nå er hun i det hun kaller testfasen. Den innbefatter å sove i hengekøye ti steder i Ålesund, under åpen himmel, for å sjekke utstyr, opplevelser, skremmefaktor. Rapportene kommer på bloggen hennes, Friluftsgiv, fulgt av kart og bilder.

Bloggen er jo også litt av grunnen til at jeg gjør dette. Jeg vil gjerne vise andre at man kan ha store naturopplevelser helt nært byen. Vi tar disse stedene for gitt, kommer ikke på å bruke dem til friluftsliv.

Så langt teller lista Aksla, Borgundgavlen, Sukkertoppen, Valderøyfjellet, Husafjellet i Larsgården, Bogundgavlen vest, Gangstøvika, og så altså her, på Bogneset, mellom ett stort og ett litt for lite tre. Annbjørg justerer hodelykta, sjekker fortøyingene.

– Det gynger veldig i dag. Jeg lurer på om jeg får sove.

– Men det må jo være flere grunner til at du gjør dette?

– Jo, kanskje.

– Og?

– Kanskje for å bryte mønsteret litt. Det er så mye vi tenker at vi kan gjøre, som vi aldri gjør. Vi gjør stort sett det samme. Livet blir en rekke repetisjoner. Og så har jeg jo en liste, da.

– Hva slags liste?

– Over ting jeg gjerne vil gjøre. På engelsk kaller de det en «bucket list». Å sove ute virket som en grei ting å starte med.

– Hva annet står på lista?

– Everest basecamp.

– Såklart.

– Men små ting også. Som å danse mer.

Annbjørn Backer Lied, miljørådgiver i Multiconsult.

 Hvorfor er det egentlig uforståelig at man bare legger seg til å sove ute? Akkurat her, nå, er det veldig lett å forstå, med en halvfeit måne over den rufsete furua, utsikten over fjorden. Men tenk så pinlig, da, hvis noen kommer, ligge her og campe midt i villastrøket, på en onsdag? På fjellet, ok, men på Bogneset? Er det ikke noe en 14-åring kunne funnet på? Eller, på den andre side, hvorfor ville det egentlig være pinlig? Hun sover jo bare ute?

– Hva sier folk? Har du møtt noen?

– Nei, aldri. Det er vel ikke så mange ute og farter på denne tida. Men jeg hører folk. Man blir veldig var for lyder.

Sove ute, altså. Hvilken ekspertise er det den moderne journalisten griper til i slike situasjoner?

Thoreau, såklart. Henry David Thoreau, det intellektuelle alibiet for alle som vil sette utendørsaktiviteter i perspektiv, knytte det til noe uforanderlig, du finner ham sitert i smarte, glossy magasiner og blogger med menn i skjegg over leirbål, Thoreau, mannen som i 1845 flyttet ut i skauen i to år, noe mennesker vitterlig har gjort til alle tider, men Thoreau var altså en tenker, og i sin «Walden» formulerte han seg så uendelig smart og vakkert om skogen, om dyrene,

«The bullfrogs trump to usher in the night, and the note of the whippoorwill is borne on the rippling wind from over the water. Sympathy with the fluttering alder and poplar leaves almost takes away my breath»,

skriver han, hjelpe meg, det er klart man får lyst til å flytte i skauen etter å ha lest noe sånt! Hun har sikkert lest Thoreau!

– Har du lest Thoreau?

– Nei.

Etterpå gremmes jeg. Hva er det slags utålelig spørsmål, egentlig, «Har du lest Thoreau?», hva er det jeg prøver å bevise? At jeg evner å sette dette overnattingsprosjektet i perspektiv, knytte det til en tendens, en trend, en brytningstid? Eller bare at jeg selv er smart og har lest mange bøker?

– Jeg sover bare ute. Det ligger ikke noe veldig filosofisk bak det. Men jeg får kjenne på å være kald, våt, noen sånne grunnleggende ting. Uten på død og liv å skulle bestige en fjelltopp, sier Annbjørg.

– Det ser ganske fint ut.

– Det er det. Stort sett.

– Hva har du funnet ut så langt?

– Jeg har i hvert fall funnet ut at det er veldig væravhengig. Fryser du, er det ganske håpløst å få sove.

– Hva har du sett og hørt?
– Soloppganger. En uglekonsert. En katt.

Det er ikke så mye som skal til. En god sovepose, en billig hengekøye i nylon med et realt liggeunderlag i. Skift, tørre sokker. Litt rekognosering i forkant for å finne en egnet og skjermet soveplass.

– Og så pleier jeg å tørke utstyret på kontoret dagen etter.

Annbjørg jobber som miljørådgiver i Multiconsult. Gir kundene råd om energi, vind- og vannkraft. Ikke helt irrelevant å sove ute.

– Og det går greit å komme seg på jobb?

– Jada. Noen ganger litt trøttere enn ellers. Men noen ganger har jeg sovet godt. Veldig godt.

Dei finaste timane på dagen

Oddvar Gjerde er ein av dei som sørgar for at du får avisa kvar morgon. Han gjer det med presisjon, ære og innsats.

Oddvar Gjerde er ein av dei som sørgar for at du får avisa kvar morgon. Han gjer det med presisjon, ære og innsats.

Då er det berre hjorten, fuglane og Oddvar med avisa som er ute.

FJORTANDE BRYTNING

– Eg har ei god kone. Ho har stilt opp for meg og gått ruta når eg ikkje kan. Og ho har lært meg litt om innstilling til arbeid. Ho er frå Kina, eg trur det er litt annleis der. Sjølv står ho opp klokka fem og mediterer og gjer seg klar for arbeid. Eg må nok takke ho litt for at eg har fått til dette, seier Oddvar Gjerde.

Det har ikkje alltid vore slik. Men no, kvar morgon klokka 03.30, kimar alarmen heime hos Oddvar Gjerde på Haddal. Oftast er han allereie vaken. Kroppen er slik forma etter seks år med avisleveranser at han veit han skal opp, veit han skal i arbeid. I går vart 58-åringen frå Haddal kåra til årets avisbod i Sunnmørsposten. Få klager, høg leveringsevne, ferdig i tide og orden i bodboka er krava til den årlege utmerkinga. Oddvar trudde mest ikkje det var sant.

– Men det var fint, seier han.

– Er det ikkje dagar du tenkjer «å nei»?

– Jo, dei finst vel. Men det er berre noko ein lærer seg til. Eg tenkjer ikkje så ofte på det lenger. Så lenge ein legg seg i tide er det ikkje vanskeleg å stå opp.

– Kva er i tide?

– Vi legg oss vel i ni, halv ti-tida.

– Og så legg du deg nedpå litt når du kjem heim frå ruta, da?

– Nei. Eg kjem heim rundt sju, halv åtte. Ruta går heilt til Eiksund, det blir vel rundt 150 sunnmørspostar. Og så går eg på jobb.

– Det er imponerande. Og det er jo noko spesielt med desse timane på morgonen når mest ingen andre er oppe.

– Ja. Det er litt forskjellig som skjer. Fuglar. Vêret. Landskapet.

– Det er bra ting.

– Ja. Og så får ein oppdatert seg på nyheitene i bilen. Eg har ein kar eg køyrer attmed nokre gonger. Då har vi oss ein prat. Eg er oppteken av politikk. Først pratar vi om laust og fast, og så diskuterer vi politikk.

– Korleis fann du ut at du ville bli avisbod?

– I førstninga var det fordi eg sårt trengde å spe på inntekta. Og så haldt eg berre fram. Ein må berre vere villig til å legge litt innsats og ære i det.

– Ja, for du likar ikkje at folk ikkje får avisa?

– Nei, det er klart eg ikkje gjer det. Nokre gonger har eg jo gjort feil. Andre gonger er det andre årsaker. Eg prøver alltid å kome til bunns i det.

– Kva slags eigenskapar treng eit godt avisbod?

– Ein må klare å stå opp. Vere nøyaktig. Og kunne å kle seg. I år har det jo vore fint vêr, men eit av dei første åra var det slik at eg mest ikkje såg stativa under snøen. Trafikken er heller ikkje som før.

– Kva meiner du?

– Han er meir aggressiv, går det an å seie det?

– Absolutt. Mykje lastebilar, då?

– Ja, etterkvart kjem ein del tungtrafikk. Men eg veit omtrent kva tid han kjem over frå Sulesund, så eg tilpassar meg.

– Ein må vel det.

– Ja. Og så er det viktig å ha ein god bil. Det er ein jobb som slit mykje på bilane.

Å velge noe annet og kjenne at det er rett

Ida Edwards har overtatt skomakerforretningen i Keiser Wilhelms gate, og håper å avlegge svenneprøve i løpet av året. Foto: Nils Harald Ånstad

– Jeg har ingen ambisjoner om å bli rik eller gjøre karriere, sier Ida Edwards (24), som kjøper skomakerforretningen i Keiser Wilhelms gate og håper å avlegge svenneprøve i løpet av året. Foto: Nils Harald Ånstad

ELLEVTE BRYTNING


– Tenk om det ikke blir noen bilder. Det kan være at det ikke blir noen bilder i det hele tatt, sier fotograf Nils Harald, drar opp glidelåsen på parkasen, lader sin gamle Nikon FM2 med en Kodak Tri-X film. Så lite og unnselig det er, helt gjemt bak armen der vi går nedover Røysegata. Han ser ikke ut som fotograf lenger, bare som en fyr med et gammelt og rart kamera.

– Jeg har jo mobilkameraet bare i tilfelle, sier han i det vi krysser inn i Keiser Wilhelms gate, men han husker snart at det ikke er poenget. Poenget med hans eventyr inn i den analoge filmverdenen er vel å møte på jobb og være litt nervøs for første gang på lenge, ikke vite helt hva man skal, hvor det ender.

Oppdraget vi har gitt oss selv er ullent. Vi er på jakt etter noen som har en ordentlig jobb. Hva er egentlig det? Noe håndfast og håndverksmessig, utvilsomt. Kanskje en veiarbeider, en smed, en som kan svare til våre romantiske forventninger om at det å ha et meningsfylt arbeid er uløselig knyttet til det å gripe inn i verden og fysisk forandre den eller menneskene som bor der.

Hvor kommer denne reportasjeideen fra? Jo, Lars Jørgen Vik skrev en kronikk om den østerrikske legen og psykiateren Viktor E. Frankl, overlevende fra konsentrasjonsleirene der han mistet sin kone, bror og begge foreldrene. Ikke rart Frankl interesserte seg for mening, hvordan den oppstår, hvordan vi vedlikeholder den. Blant det viktigste, mente han: Meningsfylt arbeid.

Isbryteren

Vi forventer altså mye i det vi går inn døren hos skomakeren i Keiser Wilhelms gate. Det gir seg selv: En skomaker må være ett av disse yrkene som bærer slike verdier. Men innenfor står ingen livsvant og eremittklok skomaker, bare 24 år gamle Ida, som, skal det vise seg, har gjort et helt livsomveltende valg og er, fra nå av og til evig tid, skomaker.

Samtalen forløper slik at jeg setter meg ned ved disken, noe nølende i fremføringen av mitt mandat, mens Nils Harald tar oppstilling ved døren med sitt Nikon FM2. Ida sier først at hun ikke vil i avisen. Og det er ikke før Nils Harald liksom tilfeldig tar fram apparatet og bekjenner at han fotograferer med gammeldags film at isen liksom brytes, og Ida utbryter:

– Så kult!

– Vi vil gjerne snakke med noen som har en ordentlig jobb, sier jeg, altså enda i uvisshet om at jeg har truffet selve innehaveren.

– Det er bare jeg som er her.

– Det er du som er skomakeren?

– Ja.

– Hvordan skjedde det?

– Jo, altså: For to år siden skulle pappa hente et par sko til mamma. Da fikk han vite at butikken var til salgs. Så han kjøpte den.

– Kjøpte han skomakeren på impuls?

– Ja. Og nå kjøper jeg den av ham. Om en måned eier jeg den, det er bare litt papirarbeid først.

Foto: Nils Harald Ånstad

Foto: Nils Harald Ånstad

Kaffe og bolle-journalistikk

Her blir fortellingen avbrutt av en kunde som skal hente et belte, noe som viser seg å ta tid, og stadig strømmer nye kunder til som har det for seg at deres ærend er viktigere enn to representanter for den fjerde statsmakt, derfor går vi altså en lang tur, en veldig lang tur der vi kjøper boller og kaffe, og vi er rørende enige om en ting, at dette er bra, at dette antakelig er starten på en ny trend, en slow journalism som vil sette spor etter seg. Mer boller i journalistikken. Mer kaffe, det er alt som skal til.

Tilbake i skomakerbutikken sier Ida at hun ikke er helt komfortabel med disse intervjugreiene likevel, men at jeg gjerne må spørre.

– Hva får en 24-åring til å bli skomaker? Det må ligge noen valg bak her?

– Ja, jeg har jo prøvd litt forskjellige jobber. Men aldri funnet noe som passet.

– Men dette passer?

– Ja. Nå kan jeg aldri tenke meg å gjøre noe annet resten av livet.

– Hvorfor det?

Ida får lyst til å vise fram en sko som noen har kommet inn med. Det vil si, det var mer en overdel av lær, for det var nesten ingenting igjen av den. Men vedkommende hadde fått den av sin far for femti år siden. Nå er det en veldig spesiell, men helt fin sko igjen.

– Jeg merket det med en gang jeg begynte å stå litt i butikken for to år siden. Det var dette jeg ville gjøre.

– Hva er det som får deg til å føle det?

– Det er så vanskelig å svare på.

– Prøv.

– Det er en jobb som får hodet i gang. Jeg trenger å gjøre noe med hendene mine, ordentlige ting. Og så er jeg jo opplært til å like gamle ting.

På dette tidspunkt har vi igjen blitt avbrutt, eller avledet, av Idas mor som har sneket seg inn døren og står og liksom ikke lytter til det som blir sagt.

– Hvordan da opplært?

– Jeg har jo en slags hippie-familie. Og det er jeg jo glad for i dag, selv om det ikke alltid har vært sånn. Foreldrene mine er mine største forbilder (her utbryter mor et «oæ» og gjemmer ansiktet i hendene).

– Blir du flau, mamma? (Mamma gjemmer seg bak en stor skomakerreol).

– Denne hippie-oppveksten vil jeg gjerne høre mer om.

– Det er blant annet det at vi ikke har vært så opptatt av å ha de nyeste tingene.

– Mye blåbærturer. Enkle verdier, skyter mor inn fra bak møblementet.

– Ja. Og ferie nede ved sjøen i stedet for å reise til syden. Kanskje har jeg lært at det er ok å gjøre mine egne valg, gå egne veier.

I dag kommer ungdom ned i 14-årsalderen hit for å få skoene fikset i stedet for å kaste dem. Andre kommer bare for å kjenne lukta de husker fra den gang de var små. Det har vært skomaker her i femti år, minst. Ida vil gjerne sørge for at det blir femti år til. I løpet av året håper hun å kunne avlegge svenneprøven i Fredrikstad for å kunne kalle seg skomaker på ordentlig.

Spise jordbær

Og mens Nils Harald fotograferer med sitt tretti år gamle Nikon, humrer han litt for seg selv og drar fram lysmåleren, litt brydd, litt oppglødd, slik en sindig Fredrikstad-gutt kan bli når det plutselig er litt ekstra ok å gå på jobb.

– Men du må si mer om hvorfor det ble akkurat denne jobben.

– Hva kan jeg si, da? Jeg vil være ute i verden. Jeg vil snakke med folk. Jeg får være min egen sjef, sitte ute i gata og spise jordbær når det blir sommer, pynte butikken til jul. Hver dag når jeg kommer hit blir jeg glad. Jeg har ingen ambisjoner om å stige i gradene eller bli rik. Det er akkurat dette jeg vil gjøre, og etter at jeg fant ut det har livet mitt blitt veldig bra.

Og så gikk vi tilbake, og det var pent vær, og det ble bilder, men Nils Harald ble litt forsinket til middag fordi filmen måtte tørke.

nilsharald

Nils Harald Ånstad, fotograf i Sunnmørsposten, for anledningen analog. Det blir nok ikke siste gang. Foto: Staale Wattø

Å gå dit verden løser seg opp

ask

Stipendiat Kristine Ask fra NTNU svever over Minecraft-landskap. Hennes forskningsprosjekt har tittelen «Syntetisk samarbeid og læring. En studie av kunnskapsproduksjon- og deling i online rollespill».

Er Kurt J. Macs reise selve symbolet på det moderne forfall? Eller lever han et rikt og meningsfylt liv?

TIENDE BRYTNING

Kurt J. Mac er ute og går. Han går i et fredelig landskap, omringet av trær, innsjøer, han klatrer over lave åser, bestiger høye snødekte fjell. Når kvelden kommer graver han seg et skjul og legger seg til å sove sammen med sin eneste følgesvenn, ulven Wolfie.

Målet er å komme til verdens ende. Verdenen han beveger seg i, er bygget av blokker og klosser. Den har en firkantet solnedgang. Spillet Minecraft ble lansert i sin første versjon i 2009 og har i dag et sted rundt førti millioner spillere. Et mål finnes egentlig ikke, du skal eksistere, bygge, overleve i en verden som du selv kan manipulere. Eller bare gå, gå, gå.

Spillets skaper har nemlig sagt at det som skulle være en endeløs  verden, har en programmeringsfeil: På ett punkt begynner den å gå i oppløsning. Han kaller det «The Far Lands». Hvis Mac fortsetter å gå med dagens tempo, vil han nå dit en gang rundt 22 år inn i fremtiden. I mellomtiden deler han sin fremgang på YouTube, under tittelen «Far Lands or Bust». Så langt har han laget 322 episoder på rundt 30 minutter hver. Heiagjenger donerer penger som går til veldedighet.

– Noen sier at det vil ta mer enn tre tusen episoder å nå målet med dagens hastighet. Men jeg tar meg egentlig aldri tid til å tenke over det. Mitt mantra har alltid vært at dette handler om reisen, ikke om målet, sier han til The New Yorker.

Umiddelbart er det lett å tenke at Kurt J. Macs liv er inkarnasjonen av det bortkastede menneskeliv. Han erobrer en verden som ikke eksisterer. Eller? Gjør den det? Er det noe som gjør at et liv der den fysiske kroppen er delvis koblet av, et liv i et spill, kan oppfattes som meningsfylt?

Kristine Ask vet litt om det. Stipendiaten ved NTNU er både spiller og spillforsker. – Jeg husker det som den samme følelsen av å være i korps eller på håndballaget: En følelse av å være et lag som gjør hverandre bedre. Faste spillkvelder, prøverunder for å være med i gruppa, og utestengelse om man bryter tilliten. Det finnes helt klart sosial interaksjon i spill, som kan oppfattes like verdifull som i den «ekte» verden. Nå studerer hun spillere i World of Warcraft, som er ett av de mest tidsintensive spillene på markedet. Gjennomsnittsbrukeren er i rollespillet 22 timer hver uke, danner lag, kommuniserer  med andre i nettverksspill. Foreldre er skrekkslagne over de asosiale tenåringene sine.

– Vi har alltid vært redd for at vi får en teknologi som hindrer oss i å være oss selv. At vi slutter å bry oss om den fysiske verden. Men slik har det jo ikke blitt, sier Ask.

Hun forteller at det finnes mange måter å spille på. Noen vil konkurrere, utfordre seg selv. Andre vil bare være med venner.

– Selv har jeg mange minner fra spillverdenen jeg aldri vil glemme. Helt reelle minner fra samværet med andre. For mange
handler det også om å finne en mestringsfølelse som verken skole eller arbeidsliv kan tilby.

– Du mener at vi til og med kan lære noe? Det liker vi foreldre.

– Spill kan lære oss pedagogiske metoder, gi digital kompetanse, lære systemtenking. Vi trenger ikke være så bekymret. Etterhvert som vi lærer oss å se spill på linje med andre kulturuttrykk, blir det enklere å akseptere at folk bruker tid på det.

– Men alle timene i spillet, og karakteren vår, blir visket ut når vi en dag skrur av?

– Ja. Men hva blir det igjen av andre mål vi setter oss? Er det et edlere mål å bestige alle fjelltoppene på kartet?

Så får vi for Kurt J. Macs skyld håpe at verden ikke er rund.

Å stå på en spesiell måte på Astrup Fearnley

Eirik Havnes på gitar under støymusikkfestivalen Bråkesund i 2011.

Eirik Havnes på gitar under støymusikkfestivalen Bråkesund i 2011.

ÅTTENDE BRYTNING

Musiker Eirik Havnes svarer på litt vilkårlige spørsmål om kunsten.

I sommer tok jeg meg selv i å forsøke å stå på en spesiell måte under en utstilling på Henie Onstad kunstsenter, (der ser dere hvor lite internalisert dette egentlig er, museet på Tjuvholmen heter Astrup Fearnley-museet, på Henie Onstad har jeg aldri vært) det var med den amerikanske fotografen Cindy Sherman, en fotograf jeg synes er ganske besnærede, og det var veldig mange andre der som syntes det samme, så antakelig ville jeg altså gjerne vise disse andre at jeg sto som et menneske som virkelig har forstått hva Sherman vil si, i motsetning til dem, som virret formålsløst rundt der inne kledd som folk som går på kunstutstilling, behengt med poser fra souvenirbutikken.

Cindy Sherman, "Untitled (#153)," 1985.

Cindy Sherman, «Untitled (#153),» 1985.

Jeg hadde egentlig ikke noe klart bilde av hvordan denne ståingen skulle foregå, men det var med et slags kritisk, mysende blikk og bena lett adskilt jeg innså at jeg kanskje er en slik som heller enn å forstå og la meg berike av kunsten vel så mye er opptatt av å fremstå som en slik som går på utstillinger av samtidskunst.For skal jeg være helt ærlig så er det slik at uansett hvor mange ganger jeg iler til gallerier på storbyweekend og ler av de som heller vil se Big Ben, så er det ganske sjelden, eller nesten aldri, jeg får store og skjellsettende opplevelser i møte med kunst eller musikk, sjelden den gir egentlig mening, men likevel fortsetter jeg ufortrødent å oppsøke den, så på ett eller annet plan må jeg få noe ut av det.

Kanskje er det er selvbedrag, kanskje er det poseringen som lokker og kjennes meningsfull, følelsen av å bli sett som en som søker mening på avantgardistiske måter, som har kommet et stykke lenger enn de stakkarene som sitter lenger nede i gata på Hard Rock Café og ikke skjenker en tanke til hvordan de måtte fremstå.

Bråkmakeren

Like etter at jeg formulerte mitt nyttårsløfte om å være litt mindre flink, fikk jeg en epost fra Eirik Havnes. Han er en musiker fra Ålesund jeg har intervjuet noen ganger, og alltid med denne underforståttheten om at jeg er en sånn som skjønner prosjektene hans, som gjerne er veldig avanserte, for eksempel med 24 timer improvisert støymusikk, støymusikkfestivalen Bråkesund, eller John Cages 4’33 som består av 4 minutter og 33 sekunder iscenesatt stillhet, eller så spiller han avantgardistisk musikk på rasteplasser, og jeg synes dette er fint i seg selv, selve handlingene er så åpenbart på siden av konsensus at jeg mer enn gjerne gir ham spalteplass.

Eirik skrev til meg og snakket om at han i kunsten måtte minne seg selv om å ikke være flink, men heller ubehagelig, irriterende, at han var lei av alle var så korrekte og enige, og da tenkte jeg at ok, kanskje han kan klarne opp i noe av denne forvirringen. Jeg intervjuer ham derfor på epost, slik:

– Hvor ofte skjer det at du kommer over kunst eller musikk som gir deg en opplevelse av å være virkelig meningsfylt, som gir deg nye erkjennelser eller som skaper sterke følelser?

– Jeg ser jo enormt mange konserter, og for å være helt ærlig, så blir mange av de intetsigende. Veldig mange er direkte dårlige. Men omtrent en gang i måneden ser jeg noe jeg syns er veldig bra. Og skikkelige aha-opplevelser får jeg kanskje en gang i halvåret.Men kunst og musikk trenger jo ikke alltid å være gigantiske opplevelser, noen ganger er det greit å bare sjekke ut noe nytt.

– Mange ser eller hører på den samme kunsten og kjenner overhodet ingenting – er det noe galt med dem?

– Jeg husker en konsert med Sheriffs of Nothingness i 2011, skikkelig pling-plong felegnikking. Trolig den beste konserten jeg har sett noen gang. Det kribler i hele kroppen bare jeg tenker på den konserten. Etterpå snakket jeg med noen venner av meg som mente de hadde sett tidenes dårligste konsert. Da ble jeg usikker på om det var meg eller de det var noe galt med. Og det kan jo hende at de tenkte det samme? Det er stor forskjell på å si at du ikke liker noe, og at du ikke skjønner hvordan jeg kan like det samme. Kunstsmak er litt som med religion: Krangling oppstår først når noen forteller noen andre hva som er rett og galt. Men hva er egentlig galt med litt kranglig?

Pretensiøs dritt

– Du skrev i eposten din at samtidskunsten gjerne skal få folk til å riste på hodet og si at «dette er noe pretensiøs dritt». Hvorfor det?

– Det blir feil å si det på den måten, siden det er så vanskelig å si hva som er samtidskunst. Men om man ser for seg at samtidskunst er den banebrytende kunsten, så kan jo vi ikke vite hva den banen er før om en 30-års tid, minst. Når man har fått tidsånden litt i perspektiv. Ser man på historien faller aldri den banebrytende kunsten i god jord idet den blir presentert for første gang. Den ligger jo tross alt mange år foran hva folk flest er estetisk klar for å ta inn over seg. Ta Munch, Ibsen og Arne Nordheim for eksempel, begrepet «pretensiøs dritt» er et kompliment i forhold til den kritikken de fikk i sin samtid. Her er det selvfølgelig viktig å understreke at kunst og musikk ikke automatisk blir genial fordi folk ikke liker den idag. Det kan jo hende at det bare er dritt. Men jeg tror det er en del kritikere opp igjennom årene som har måtte spise de konservative ordene sine.

– Vi er utrolig flinke til å oppsøke underholdning som vi syns er vakker og morsom og suggererende.

– Du skrev også at vi trenger tekster eller kunst som får folk til å føle seg uvel – hva mener du med det? Hvorfor tiltrekkes du av disse?

– Vi er utrolig flinke til å oppsøke underholdning som vi syns er vakker og morsom og suggerende. Men dette er jo bare en liten bit av hva kulturelle opplevelser kan gi oss. Det å bli utfordret kan være en veldig fin opplevelse, om ikke i den tradisjonelle forstanden av fin. Jeg digger den følelsen av å være på konsert og tenke «hva i alle dager har jeg rota meg borti nå? Dette er det sykeste jeg har sett». Det er omtrent som å se en grøsser, eller en splatter som nesten grenser mot det komiske. Du setter deg ikke ned med en slik film for å kose deg, men fordi den trigger ett eller annet i deg.

– Selv jobber du med improviserte lydlandskaper, hvordan føler du at disse gjør deg i stand til å utforske ubehaget? Om det er et mål?

–Alle som skaper noe improviserer jo. Enten man maler, danser, skriver eller komponerer. Den eneste forskjellen for min del er at jeg ikke har muligheten til å gå tilbake og endre på noe. Det har jo bragt meg inn på en del sære spor iblant. Og da blir man kanskje litt herdet, om man skulle utsettes for slike inntrykk senere?

– «Samtidskunsten» fremstår ofte som ubegripelig fordi den ikke bruker fortellerstrukturer som vi kjenner igjen, eller fordi den bryter med manges forventninger til hva som er kunst. Kan du si litt om hvordan du selv fant en vei inn i den?

– Jeg skjønner egentlig ikke helt hva som har skjedd. Jeg hørte på litt metall og litt jazz, og ut av det blå skulket jeg skolen for å stikke på samtidsmusikkfestival i Oslo. Plutselig putter jeg mikrofoner inn i et piano og tenner på. Det høres egentlig ut som en rusforebyggende kampanje fra 60-tallet: «Det startet bare med litt jazz».