Kategori: Uncategorized

How to be a good sunnmøring

Slike gutter, etc.: Faksimile fra brosjyren "New in the Ålesund region".

Slike gutter, etc.: Faksimile fra brosjyren «New in the Ålesund region».

Hva kan rekrutteringsbrosjyrens språk lære oss?

TYVENDE BRYTNING

Forretningsorientert, innovativ og full av dugnads- og oppstartsånd. Men også drikkende av friskt kildevann, vaiende med flagg. Mellom brutalistisk arkitektur kaffedrikkende! Høyteknologisk kompetent, men også vill og fri i sin kajakk.
Er du et slikt konkurransemenneske?

Da er du lik sunnmøringen. Og slike som deg vil vi ha flere av.

Brosjyren «New in the Ålesund region» er ment som en oppstartshjelp for folk som har flyttet, eller vurderer å flytte til regionen. Den har nyttige oversikter over fritidssysler, historiske fakta, innføring i skikker og sedvaner, informasjon om transport, og så videre. Initiativet er prisverdig og på mange måter godt løst.

Men finnes også noen underliggende premisser her, som gjør meg betenkt. Noe utgiverne (diverse næringsinteressenter, men mer betydningfullt, Ålesund kommune med sitt godkjentstempel) kanskje ikke reflekterer over.

Det bør de. Lest med sosiologiske briller fremstår en slik brosjyre ganske interessant. Med sin henvendelsesform sier den nemlig ikke bare noe om hvilke mennesker man setter pris på, og hvem som kan være med på å tilføre denne regionen verdi, men også hvem vi ønsker å være i fremtiden.

Bildebruken er turistvennlig og glatt, ispedd signalbygg, skip og kraner. Markører for velstand, vellykkethet, kapital. Utgiverne hevder å ha et ambivalent forhold til myten om de fastboende som særlig pengeglade: I kapitlet «Habits and characteristics» kan vi lese om sunnmøringen at «The truth is found somewhere between the myth and what we want it to be», en setning som, når man bryter den ned, mest av alt slår fast én ting: Det er hold i myten. Du kan strekke deg bort fra den, men du kommer aldri lenger enn halvveis vekk.

Du vil alltid bli innhentet av din indre sunnmøring.

Og han eller hun er en «business oriented, self made person, innovative and full of start-up spirit», slås det fast med dårlig skjult stolthet. «It is said that they protect their money whilst looking for more», legges det til.

Auda. Det lyder ikke som en fyr jeg vil ha i nabolaget.

Nyanser. Det er kanskje ikke plass til så mange av dem på de 66 sidene. Andre steder får vi nemlig vite at «the wearing of the bunad shows a strong sense of the Norwegian identity» og at «Sporting events also bring out strong Norwegian pride». Det vises dessuten til at «almost all norwegians» deltar i sport og at vår rike kultur kan spores tilbake til vikingene. Hva består den i i dag? Tja, vi gjør «The Dugnad», som visstnok er et særnorsk fenomen. For ikke å glemme janteloven, som betones som noe positivt, og at «it is preferred to work for the common good» i stedet.

Kanskje er jeg paranoid.

Kanskje er det bare det at jeg ikke kjenner meg igjen i dette bildet av oss som et striglet, homogent folk med «varied, healthy diet» og nasjonalstolt framferd. Men er det da ikke rent faktisk noe foruroligende som ikke bare denne, men alt av profilerings- og tilbakeflyttings- og rekrutteringsarbeid har til felles? Det gjenspeiler seg blant annet i begrepsbruk som «kampen om de kloke hodene» og «hjerneflukt» (i rettferdighetens navn skal det sies at de ikke er med her). Vi skal ha «talentene».

Hva med resten? For at mennesker skal trives og få flyttelyst, trengs det ikke bare ruvende kulisser, et velsmurt samfunnsmaskineri, et boligmarked og muligheten for at «the world is your playground». Det finnes også dem som lokkes av et steds kunst, litteratur, ånd, pust og sjel.

Den har fått lite plass på disse azurblå sidene.

Kreativ husøkonom for snarleg tilsetjing

Komponisten Magnar Åm i Volda meiner at det ikkje er nok å lytte til kva andre har lært, men at alle må gjennom den skapande prosessen. Slik opnar ein for større forståing, meiner han. Foto: Knut Arne Aarset

Komponisten Magnar Åm i Volda meiner at det ikkje er nok å lytte til kva andre har lært, men at alle må gjennom den skapande prosessen. Slik opnar ein for større forståing, meiner han. Foto: Knut Arne Aarset

 

Vi elskar dei kreative. På papiret, i alle fall.

ATTANDE BRYTNING

Vis meg ein CV utan ordet «kreativ». Stillingsannonsane skrik etter dei. I NAV sin stillingsdatabase finst i skrivande stund 752 ledige stillingar for dei kreative. Kreative politi, sjåførar, sakshandsamarar, massørar. For ikkje lenge sidan var det eit hotell som søkte husøkonom. Kreativitet var ein av dei ønska eigenskapane.

670 vil ha ein medarbeidar som er «effektiv». 422 vil ha ein «resultatorientert». Heile 1873 vil ha ein som er «fleksibel», altså kan jobbe mykje overtid utan løn.

Berre ein vil ha ein som er «snill».

På papiret elskar vi dei kreative. Men er det verkeleg dei vi vil ha? Dei som går heilt eigne vegar? Det finst forsking som syner noko anna. Den syner at kreativitet, altså å gjere noko på hittil utenkte måtar, ikkje løner seg. Korkje i skulen eller i arbeidslivet er vi særleg glad i dei kreative. Dei kan vere brysame. Vi er redd dei.

Knyttast til risiko og nederlag

– Vi tenkjer heroisk om kreative menneske, og vi feirar dei, men det vi eigentleg feirar er effekten etter dei, seier forskaren Barry Staw ved California–Berkeley business school til magasinet Slate.

Forskarar ved Cornell University fann at nye idear ofte er utsett for fordommar, fordi dei blir oppfatta som risikable, knytt til nederlag og fare for å bli utstøytt sosialt. Det er heller ikkje sikkert at vi kjenner igjen ein kreativ idé om han ligg rett framfor oss, men har så mange fordommar at vi avslår han tvert. Så kva skal vi eigentleg med all denne kreativiteten? Har han noko for seg, anna enn som symbolverdi for oss sjølve eller selskapet vårt, eit prov på at vi er framtidsretta, at vi trur på framskrittet?

Å leike seg til sanning

Frå hausten av skal den eksperimenterande komponisten og professoren Magnar Åm leie eit nytt studium ved Høgskulen i Volda som heiter «Playful truth approach». Han veit litt om kreativitet. Eller, han har i alle fall erfart kva han kan føre med seg.

– Forskinga sår tvil om vi faktisk likar dei kreative. Kvifor snakkar vi då om kreativiteten som noko positivt, ein verdi alle vil knytte til seg?

– Kreativiteten kan vere noko positivt eller negativt. Skaparevna, trongen til å bryte ut og finne noko nytt, den går alle med. Men om du stoggar den naturlege fascinasjonen over å oppdage, sjå etter det ukjende – då vil det kunne vri seg til noko negativt, og kreativiteten kan bli destruktiv.

– Men er det verkeleg slik at vi ønskjer dei heilt nye svara, det uhøyrde, som jo må vere det kreativiteten eigentleg betyr?

– Vi opplever vel alle, meg sjølv inkludert, eit sterkt press etter å følgje norma. Norma er den store autoriteten. Fleirtalet av menneska finn tryggleik der, i tradisjonen. Det som er kjend, er det nærmaste og tryggaste. Vi har opplevd det før, og det kjendest positivt. Difor søkjer vi det igjen. Det er grunnen til at dei fleste som går på ein konsert, gjerne vil høyre noko dei kjenner frå før. Eller i det minste noko som ein eller annan i media kan garantere for. Mindretalet vil leite etter noko dei ikkje har hørt før, ei form for risikosøking. Men det trur eg også heng saman med tidlegare erfaringar av det ukjende som noko positivt.

Kreativitetsknusande pubertet

– Du seier at fascinasjonen for det ukjende er medfødt. Trur du også at han stryk med på eit tidspunkt?

– Han får i alle fall røff behandling. Og særleg, trur eg, i pubertetstida. Midt i alle endringane i kroppen kjennest det naturleg å søke tryggleik i fellesskapen, og der herskar det ein hard mote-, tanke- og meiningsjustis som ein underkastar seg. Det som kjennest som eit opprør, blir leda inn i ein ny norm.

– Men om alle skulle løyst oppgåvene på ein ny måte, måtte vi kanskje ha strukturert samfunnet annleis? Vi har ein økonomi, eit system som krev at ein innordnar seg og tek del i fellesskapen?

– Det ligg kanskje i definisjonen av «kreativ» at ein bryt norma, og det fleirtalet gjer. Ifølgje logikken må det altså alltid vere eit mindretal som er kreative. Men verdien i kreativiteten kan vi ikkje måle opp mot norma. Eg trur kjernen i det kreative er å ta det materialet ein har framfor seg, anten det er eit kor, ein stein, eit forhold mellom menneske – og bruke dei evnene ein finn i seg sjøl til å forme det til noko enda meir positivt. Eg trur den kreative driven er grunnleggjande positiv. Eit barn som finn ein stein vil ikkje først tenkjer «kven kan eg kaste han på», men «kva kan eg byggje av denne».

– Og dette positive blir belønna?

– Grunnen til at eg framleis lagar musikk er ikkje at så mange likar han. Tvert imot. Men mange nok. Det har eg eit heilt avslappa forhold til. Belønninga er ein fridom til å uttrykke seg, å ikkje bli stogga, slik eg treng å gjere det. Den kreative drifta er så stor, og belønninga er å greie å uttrykke seg, tenkje: «Dette var godt å få sagt».

– I studieplanen står det om det kreative som ei jakt på sanning. Er det dette du snakkar om no?

– Alt eg skapar er eit forsøk på å forstå noko. Det er anerkjend psykologi at barnet leikar for å forstå. Og i omgrepet forståing legg eg at ein kjem nærmare det som er sant i eksistensen. Kva er det å leve, kva er det å vere menneske? Ved å prøve å uttrykke det, greier ein å forstå det betre. Når vi no snakkar saman og eg får eit spørsmål eg ikkje ventar, blir eg tvungen til å setje ord på det, formulere meg. Og då merkar eg at forståinga blir djupare. Det er den kreative prosessen. Ved å setje musikk på ei uro, på noko som ligg som ein mørk klump i bringa, gir eg det eit språk, eg tar det ut i tonar, og det blir noko ein kan betrakte.

Kreativitet = innovasjon = pengar

– Ein kan også forstå ved å betrakte andre sitt skapande arbeid, om det er tekst eller musikk. Men det du seier er at ein kjem lenger i forståinga ved å skape sjølve?

– Ja. Difor trur eg det er så viktig å hjelpe fram skapande aktivitet.

– Det finst ei stortingsmelding om «Et nyskapande og berekraftig Norge» som nemner det kreative mennesket, og at vi må stimulere til nyskaping. Men det snur fort til å handle om innovasjon og noko vi kan tene pengar på. Det er innovasjon vi skal leve av i framtida. Kan vi leve av musikken din, Magnar Åm?

– Å leve av og leve for er to forskjellige ting. Spørsmålet blir kor vi skal hente energien til all denne innovasjonen frå. Og om han gir oss noko større kjensle av forståing.

Røeds lille røde

Kjetil Røed har skrevet et manifest for en treig motstand mot et digitalisert samfunn. 

Like it or not.

roed

 

 

TRETTENDE BRYTNING

Jeg er ikke på Facebook. Det blir jeg jevnlig konfrontert med. Så integrert er Facebook i hverdagen, så selvfølgelig, at det å ikke være der tolkes som et revolusjonært standpunkt. Altså: En ikke-handling som blir sett på som en handling. Det går liksom ikke an at det ikke er en protest. Er du for kul? For rar? Du er i alle fall en Facebook-hater! Mellomveien finnes ikke. Enten liker du, eller så liker du ikke.

I det en knallrød bok faller ut av konvolutten denne formiddagen, med oppned-vendt tommel og tittelen «Dislike», er det derfor med en viss personlig interesse at jeg begynner å lese. Forfatter Kjetil Røed har tenkt om Facebook. Det er det bekymringsverdig få som gjør, mener han.

På den ene siden fanger det lille essayet opp noe av den kjente kritikken mot Facebook. Vi er jo alle skjønt enige om dette med representasjonen av det perfekte selvet som går over stokk og stein, men han har ofte en liten vri, Røed, en liten twist som får deg til å tenke. For eksempel spør filosofen Slavoj Zizek: Hva om det bildet vi presenterer av oss selv på Facebook faktisk er ektere enn det vi klarer å være i hverdagen? Hva om fremvising av plater jeg liker og bøker jeg leser og mat jeg spiser faktisk er nærmere min egentlige person enn det jeg klarer å vise til venner og kolleger?

Røed gjør flere forsøk på å vri noe positivt ut av Facebook, også ved å se på de sosiale medienes frigjørende og demokratiserende potensiale. Men dypest sett er han både skeptisk og pessimistisk til hele greia, innrømmer han. Det er det denne artikkelen skal handle om. Uhørt nok.

Facebook rammer oss inn

Det dyreste lanseringsintervjuet journalist, kritiker og skribent Kjetil Røed noen gang har gjennomført foregår via mobiltelefon fra Tenerife, en kveld i vinterferien. Stemmen hans lyder hult, og etterpå ser jeg for meg at han må ha stått ute i oppgangen, utenfor syden-leiligheten, og lurt veldig på hvorfor akkurat nå, hvorfor akkurat Sunnmørsposten.

– Facebook har blitt fenomen som rammer inn alt rundt oss med ikonografien sin, den oppovervendte tommelen, dele-knappen. Alt kan filtreres gjennom Facebook. Jeg fikk behov for å forme noen taker rundt dette. I starten gjorde jeg det helt for min egen del. Ta en hvilken som helst annen software, for eksempel Office. Hvordan ville vi reagert om det skulle være et rammeverk og blø inn i virkeligheten overalt? Men det gjør altså Facebook og de andre delingsnettstedene, uten at vi egentlig reflekterer over det. Faktum er at de former oss og måten vi forholder oss til kunnskap.

«Med smarttelefonen er man
aldri fullstendig til stede i
situasjonen, man er hele tiden et
annet sted, man blir et spøkelse
i øyeblikket. Vi er hjemsøkt av en
uoverskuelig fortid og en sverm
av andre steder.»

Kjetil Røed, «Dislike»

Virkelighetsfjerne?

Samtidig som vi har all viten i verden til vår disposisjon, skjer det noe med oppmerksomheten vår. Vante som vi har blitt til å sortere, svitsje, multitaske i stedet for å dvele ved en tanke, blir det gjerne det lettvinte som til slutt blir uttrykt, mener Røed. Og som om ikke det var nok, velger teknologien hva vi skal svitsje mellom. «Brukerorientert sortering», kaller han det: Det vi har trykket «like» på, det vi har kjøpt i nettbutikker, det vi har søkt etter – alt blir lagret og brukt til å gi oss tilpassede forslag til hva vi skal lese neste gang.

Og så klikker vi i vei da, i den misforståelse at vi hele tiden oppdager noe nytt, utvikler oss, mens vi egentlig bare reproduserer det vi allerede vet, det vi allerede liker. Forstyrrelsene, ubehaget, det usannsylige, blir filtrert bort. Ligger det ikke en parallell her til det Jan Inge Sørbø sa i alle første brytning, om at «ein finn ikkje meining i det ein allereie har skjønt?»

– Kan det være at disse repetisjonene skaper en følelse av meningsløshet?

– Det tror jeg absolutt, sier Røed, som frykter at vi er i ferd med å miste evnen til å tenke nytt utenfor disse gjentakelsene. Og det nye og uforutsette er noen ganger det som kan forandre våre liv.

Rollespill

Og så er det disse rollene vi spiller, da. En ting er at vi fremstår som idealversjoner av oss selv. En annen ting er at det etterhvert blir vanskelig å forene de to sfærene.
– Vi beveger oss bort fra det stedet der forskjellen mellom innsikt og illusjon er viktig. Vi tar ikke konsekvensen av erkjennelsene – vi bare viser den fram, vi lever dem ikke ut.

Røed bruker filmen «Catfish» som eksempel. Det er en dokumentar om amerikanske Nev Shulman, som treffer den perfekte dama på Facebook. Hun har de riktige interessene, de riktige preferansene. En flørt oppstår. Da han til slutt oppsøker henne uanmeldt, finner han en fullstendig annerledes kvinne, som har fabrikkert en drømmeversjon av seg selv. Mens han har brukt det virtuelle rommet for å nærme seg en virkelig kvinne, har hun brukt det for å fjerne seg fra sin vanskelige virkelighet.

– Og hva da med den aktuelle filmen «Her», der hovedpersonen forelsker seg i en datamaskin?

– Der er det en interessant forskjell. Han går jo inn i illusjonen med åpne øye, omfavner den, lever den ut. Det gjør vi i liten grad med våre iscenesatte digitale liv, de forblir teoretiske. Og det er jo gøy å teoretisere. Men gjør man bare det, da får man ingenting gjort.

Sprekkene i maskineriet

Røed beskriver også hvordan Facebook lager et system av korte oppdateringer, filtrerer vekk det kompliserte og forklarende. «Like», er den eneste responsen. Hva med «usikker», eller til og med «dislike», spør han.

De klare rammene er med på å mekanisere livene våre, mener Røed. Som eksempel bruker han bursdags-påminneren. En detalj, kanskje, men er den ikke et symbol på hvordan vi blir fremmedgjorte, hvordan det er maskinen som gratulerer, hvordan vi bare blir et instrument for den? Og joda, han trekker parallellen helt til Marx› fremmedgjorte arbeidere.

Så hva gjør vi, da? Er det bare å gi opp? Eller skal vi reise oss mot Facebook, velte imperiet? Røeds taktikk er litt mer subtil.

– Jeg prøver jo å være optimist og runde av med noen motiverende tanker om hvordan vi kan bruke Facebook på andre måter.

Og dette forklarer han jo best selv i boka, dette blir den lettvinte, forkortede versjonen, men la gå: Røed mener at vi må bruke sprekkene i maskineriet til å dytte inn litt mer virkelighet i fjesboka. Vi må finne måter å snike inn nye fortellinger. For eksempel kan den forrådte Nev Shulmans historie bli et moderne lærestykke, en oppbyggelig fortelling om hva kjærlighet egentlig er: «et reelt møte – og ikke (…) en gjensidig projeksjon av fantasier som låser seg i løgn og usannhet». Og vi må senke tempoet på fortellingene, «finne treghetsformer som forsikrer oss mot digitaliseringens dehumanisering». Begjære, handle, tenke og føle.

– Uansett må vi reflektere over hva dette gjør med oss mennesker. Og det gjør vi i for liten grad, sier Røed.

Og jeg tenker: Kanskje kan vi begynne med å lese en bok. Den er bare 36 sider, kom igjen, vi klarer dette.

Når det vårast langs Grytafjorden

Då var det sjark ein skulle hatt.

Ting eller tang: Espen Farstad (30) slutta i jobben for fem år sidan, kjøpte en sjark og vart krepsefiskar. – Sjarklivet er ikkje eit kakseliv. Men kva skal vi med så mange ting, seier han.

Ting eller tang: Espen Farstad (30) slutta i jobben for fem år sidan, kjøpte en sjark og vart krepsefiskar. – Sjarklivet er ikkje eit kakseliv. Men kva skal vi med så mange ting, seier han.

TOLVTE BRYTNING

På fortauet har ein valentinsrusa blomehandlar strødd roseblad på betongen. I butikkvindauga heng prosentplakatar, alt er redusert, alt er sett ned opp til 50, til 70, det er sluttsal på vinteren som kjem blåsande inn Moljegapet med skit så billig at ein blir rik av å gå gjennom byen. Rosa kakehjarter slår skjelvande geléslag i monteren hos bakaren. Er alt berre glasur, denne fredagen i februar?

Nei da.

– Kvart år når eg ser at det vårast på markane langs Grytafjorden, då tenkjer eg litt på at det gjekk bra enda ein vinter. At sjarken held. Men eg klarer ikkje heilt å bestemme meg for kva slags årstid eg likar best. Vinterstid er det fint å krype inn i kahytten og tenne primusen. Kjenne på varmen. Men nei, våren! Den dagen eg kan skifte frå termodress til kjeledress, visst er det herleg den dagen, det er klart det er herleg når våren kjem. Sjølv om mai, juni og juli har elendig fiske. Ikkje kreps å få. Eg må alltid legge meg opp litt på vinteren for å klare dei månadene. Men når det er rolig på sjøen kan eg jo ta båtpussen. Eg elskar å pusse sjarken. Åh, lukta av tjøre og terpentin, seier Espen Farstad.

Sjarklivet

Espen frå Valderøya ligg til kai i det indre av Ålesundet. Han hadde høyrt at supplybåt var det store. Men det kjendest aldri rett. Då han var 25 tok han eit års permisjon, kjøpte ein sjark frå 1965 og sa at han skulle bli krepsefiskar. No er han 30.

– Folk sa eg var tulen. Men eg ville prøve. Eg hadde aldri noko problem med å bli kvitt 20 teiner, som eg hadde lov å setje som hobbyfiskar. Så eg tenkte: Kva om eg gangar det med fem? Blir det ei inntekt? Og det vart det. Ikkje ei stor inntekt. Men nok.

Med «nok» meiner Espen passeleg mykje, ikkje nok til å kjøpe fleire hytter og fleire bilar, men nok. Han synest vi har nok ting.

– Det er noko i det, at tinga tek til å eige deg. Før vi er førti skal vi ha hytte, digre hus, svære båtar. Og så jobbar vi berre for å betale dei ned. Då er det tinga som bestemmer. Eg likar at eg eig sjarken. At det ikkje er banken sin. Kjøp ein større båt, tenk kor mykje du kan tene, seier folk. Men eg likar båten slik han er. Han fungerer, kvifor skulle eg byte han ut? Sjarklivet er ikkje eit kakseliv. Men eg likar sjarklivet best, trur eg.

Ting å like

Her er nokre andre ting Espen likar:

  • Å stå i verkstaden i kjellaren og høyre sørvest regn mot ruta.
  • Å stå i garasjen og bløyte opp teiner og aldri tenke at det er ein jobb.
  • Å høyre på radio og drikke kaffi og drage teiner.
  • Å småprate med seg sjølv og sjarkhunden Alba.
  • Å kjøpe seg noko når han kjenner at han har berre sånn akkurat råd til det.
  • Å gå oppover bakken med trillebåra etter å ha vore ute i regnet ein heil dag og likevel kjenne at han har lyst til å berre le.

Eg misunner Espen. Han overdriv sikkert, tenkjer eg, romantiserer dette sjarklivet. Men nei, han meiner det, forsikrar han.

– Det er sånt vi alle har lyst til å gjere. Men ikkje tør, seier eg.

Espen tenkjer litt:

– Det er kanskje det. Men det var eigentleg berre å gjere det. Ein må berre skjønne kva ein likar og er flink til. Alle er flink til noko.

Hva vi snakker om når vi snakker om fremmede kulturer

NIENDE BRYTNING

Jonas Gamborg Lillebø har nettopp disputert for avhandlingen «Branchements» and «translation» as approaches to culture An epistemological reflection on some aspects in the thinking of Jean-Loup Amselle and Paul Ricoeur" Foto: Jan Kåre Wilhelmsen/UiB

Jonas Gamborg Lillebø har nettopp disputert for avhandlingen «Branchements» and «translation» as approaches to culture
An epistemological reflection on some aspects in the thinking of
Jean-Loup Amselle and Paul Ricoeur» Foto: Jan Kåre Wilhelmsen/UiB

Selv vi politisk korrekte kan knøle det til for oss selv.

Jeg er jo ingen rasist. Tvert imot. Jeg er en av de flinke. Jeg er oppdradd i en velmendende akademisk tradisjon av kulturell relativisme. Altså: Jeg prøver alltid å forstå andre mennesker på bakgrunn av den kulturen de kommer fra. Jeg tenker at «de andre» handler som de gjør fordi de har en annen bakgrunn.

Det gjør meg kanskje til del av problemet. For, som filosof Jonas Gamborg Lillebø fra Ørsta påpeker – det er langt mellom de åpne rasistene i dag. Men veldig mange snakker om kulturforskjeller. Og det er der vi synder, tror Lillebø. Han har sett på hvordan vi bruker kulturbegrepet, bevisst og ubevisst, når vi snakker om identitet: Om hvem vi er, hva som gjør oss til den vi mener å være.

– Vi har en tendens til å snakke om kultur som om det var noe lukket og fast, noe uforanderlig. Og det er den jo ikke. Den kulturen vi tenker på som den norske har sitt utspring i innflytelser utenfra, men underveis har disse påvirkningene blitt «oversatt» til norsk.

– Og i den prosessen glemmer vi kanskje at de en gang har kommet utenfra?

– Nettopp. Jeg tror at det er nødvendig å hele tiden minne seg på disse transformasjonene, hvis det skal være meningsfylt å snakke om kultur i en politisk sammenheng, sier Lillebø.

Disneyland

Lillebø er altså ikke eksplisitt motstander av at vi skal la kulturen vår forme den vi er. Man kan både beholde en identitet som «norsk» og være bevisst at det å være norsk er satt sammen av biter fra ulike steder. Så lenge man ikke tenker på den som noe statisk – for da oppstår det med en gang et motsetningsforhold til de fenomenene og menneskene som er på utsiden.

– Et mye brukt eksempel er jo kronikken til FrPs Christian Tybring-Gjedde, som het «Drøm fra Disneyland». Den gav tydelig uttrykk for at han savnet den «norske kulturen» som da åpenbart sluttet å eksistere en gang på sekstitallet, før de første store innvandringsbølgene. Mange av de nypopulistiske partiene i Europa er veldig bevisst bruken av begrep som «fremmede kulturer». Jeg ser fremdeles på det som en slags kulturell rasisme, og den dominerer mye av den politiske diskursen på alle fronter, sier Lillebø.

«Hva var galt med norsk kultur, siden Arbeiderpartiet vil erstatte den med flerkultur? Som er rotløshet satt i system og vil rive landet vårt i filler.» Slik begynte kronikken. Tybring-Gjedde har siden sagt at han angrer på den krasse ordbruken.

Tyveriet fra relativismen

Lillebø diskuterer denne kronikken og andre tilfeller der vi roter med kulturbegrepet i sin ferske doktoravhandling ved Universitetet i Bergen. Men han nøyer seg ikke med å slå fast at vi har et problem: Den pragmatiske filosofen foreslår også et verktøy for å komme et skritt forbi problemet.

– Du sier at du er preget av den kulturelle relativismen, og disse strømningene har nok lånt og misbrukt deler av den tradisjonen. Egentlig var det et nyttig og viktig verktøy for antropologer, en etisk rettesnor som gjorde at de kunne studere andre kulturer uten å si at de var barbarer. Men nå trenger vi kanskje et fornyet språk for å snakke om kulturell identitet, og det er et slikt jeg foreslår i  avhhandlingen, sier Lillebø.

 Mot et nytt språk

Så heng med: Her handler det om å låne et begrep fra en fransk antropolog, Jean-Loup Amselle. Han snakker om «forgreninger». Kort sagt handler det om at fenomener får ulikt meningsinnhold alt etter hvilken situasjon de blir satt i.

– Han viser for eksempel til Coca Cola. Bare et passelig godt eksempel, men det viser at et symbol kan få vidt forskjellig innhold alt etter hvor det står. Det er del av en struktur som både påvirker kulturen rundt seg, og som er del av den. Det å være bevisst slike «forgreninger» gjør kanskje at vi kan begynne å se kultur som noe som er i stadig endring og utvikling. Og at en kultur aldri har oppstått i et vakuum.

– Men dette vet jeg jo godt, alle kjenner i bunn og grunn til at den særnorske identiteten er en konstruksjon?

– Mange vet det. Men vi fortsetter likevel å snakke som vi ikke visste det.

Ålesund finnes

aalesund

FEMTE BRYTNING

apatien finnes, apatien finnes

brosteinen finnes; og byen, byen
og bein finnes; og begeret, begeret

cruiseturistene finnes; chipsbeger, colaboks
og charterturer finnes; cruiseturistene finnes
champagne, cash, chihuahua, chic

duene finnes; drømmerne, drankerne
drittsekker finnes; duene, duene;
damp, damer og dagene; dagene
finnes; dagene døden; og diktene
finnes; diktene, dagene, døden

etterpåklokskapen finnes; ettergivelsen og etterspørselen
finnes; og eneboligen; enevoldskongene,
enslingene og epleskrottene finnes; eiendomsmeglerne
finnes, endringen, troen på endringen
og egoismen finnes, eskapismen og eføyen
finnes, og englebarna og espalierene finnes,
og erkekonservative finnes, og endetiden, endetiden

______________________________________

abrikostræerne findes, abrikostræerne findes

bregnerne findes; og brombær, brombær
og brom findes; og brinten, brinten

cikaderne findes; cikorie, chrom
og citrontræer findes; cikaderne findes;
cikaderne, ceder, cypres, cerebellum

duerne findes; drømmerne, dukkerne
dræberne findes; duerne, duerne;
dis, dioxin og dagene; dagene
findes; dagene døden; og digtene
findes; digtene, dagene, døden

 efteråret findes; eftersmagen og eftertanken

findes; og enrummet findes; englene,
enkerne og elsdyret findes; enkelthederne
findes, erindringen, erindringens lys;
og efterlyset findes, egetræet og elmetræet
findes, og enebærbusken, ensheden, ensomheden
findes, og edderfuglen og edderkoppen findes,
og eddiken findes, og eftertiden, eftertiden

Fra Inger Christensen, «Alfabet» (1981)

Eller: Ikke les, hør forfatteren lese selv.

Å skrive etter regler

Noen mener at ved å tvinge skrivingen inn i et system kan man stimulere kreativiteten og oppdage nye måter å formidle på. Danske Inger Christensen kombinerte alfabetet med Fibonaccitallene for å skrive sin diktsyklus «Alfabet», som blir ansett som et mesterverk. Det begynner med en linje med bokstaven a, to linjer på b, tre linjer på c, fem linjer på d – og så videre.

Det ble populært. Da må vel diktskjending være gangbar journalistisk metode også.

Enda har vi litt å gå på før vi tangerer det franske Oulipo-miljøet, som satte helt spesielle regler for sine verk. Forfatteren Georges Perec er kanskje det mest kjente tilfellet. Han skrev boken La Disparition i 1969 – uten å bruke bokstaven «e». (Kanskje ikke den som har tiltrukket flest lesere. Det har derimot Livets bruksanvisning)

Kjære Gud, fra Sunnmørsposten her:

Er det bare hvis du finnes at det gir mening å lete etter mening?

katolsk

TREDJE BRYTNING

Vet han hvor lite jeg har skjønt? At jeg føler meg som en inntrenger i det religiøse, som en storfotet brande på en nysådd plen?

Ole Martin Stamnestrø unnskylder seg for at det er så varmt i presteboligen i dag. Presten i katolske Vår Frue kirke i Ålesund har fyrt med ved, da er det ikke så lett å holde styringen. Midt i stuen står et lite skrivebord, jeg har sett ham gjennom vinduet før jeg ringte på, bøyd over skjermen som lyser opp ansiktet. Bak den, den store bokhyllen med tunge, skinninnbundne bøker. Han byr på rester av julekakene, unnskylder seg for at de er litt tørre, setter seg, koster noen smuler av det ellers uklanderlige fotside prestekjolen, sutanen, det svarte plagget som tegner et bilde av århundrer med tradisjon jeg vet nesten ingenting om.

Mine lesere ba om stoff med mening. Tidligere denne uken har jeg snakket med litteraturviter Jan Inge Sørbø for å finne ut hva det er – hvordan vi opplever mening. Vi skaper den ofte gjennom de store fortellingene, rammeverkene, sier han. Derfor er jeg her, for å se på den største fortellingen av alle, fortellingen om Gud, for det er vel den største, ved siden av naturvitenskapen, uavhengig av hvorvidt man tror eller ikke, og uavhengig av hvilket navn man har på sin gud, den fortellingen som gir oss en grunnleggende forståelse av hvorfor vi er her: Den religiøse. Men altså ikke for meg. For meg er den bare det – en historie. Er det i veien for oss, her, nå?

Rett og galt

Stamnestrø synes det er interessant at avislesere vil ha mening.

– Men før man kan begynne å lete etter mening, må man kanskje spørre seg selv: Finnes det en objektiv realitet utenfor oss selv? Hvis ikke det finnes noe å referere til, blir vel spørsmålet om mening ganske meningsløst? Mening i forhold til hva? Har en lyspære noen mening uten en lampe, spør Stamnestrø.

Jeg nikker. Men jeg har ikke svaret på hva dette objektivt virkelige skulle være. Han fortsetter:

– Det klassiske kristne svaret er ja, og det objektivt virkelige kaller vi Gud. I kontrast til det sier mange moderne filosofer nei, det kan vi aldri vite. Men følger vi den kristne slutningen videre, er det mulig å ha et direkte forhold til ham, til Gud. Videre kan vi tenke at det er han som skapt alt, skapt oss, at han lager reglene. Og mennesket står i en særstilling i dette systemet, for vi er skapt i hans bilde. Hvis ikke vi tror på Gud, blir spørsmålet om mening overlatt til hver enkelt. Det blir en rent subjektiv avgjørelse hva som gir mening. Og hvem bestemmer da hva som er rett og galt?

Kirken er vanskelig for meg. Burde den være lett? Når jeg kommer hit som journalist er jeg redd for å gjøre feil, redd for at min manglende ærbødighet står i veien. Hvordan kan jeg noen gang se det samme som de som tror? Er verden farget helt annerledes fra den troendes ståsted? Jeg er redd for å ta i saker som har med religion å gjøre. Den er så vanskelig å måle. Bare når den trer over i den sfæren jeg føler at jeg tilhører, som en slags demokratisk bidragsyter, beskytter av rettigheter, føler jeg meg komfortabel med å skrive om den. Da er det lett å vise til noen grunnleggende rettigheter og få noen til å si: Det dere gjør nå er galt.

Ellers er Gud ingen gyldig referanse for en journalist. Jeg kan ikke vise til Bibelen for å rettferdiggjøre at en sak bør på dagsordenen. Menneskerettighetene er kanskje det nærmeste jeg kommer et liknende universelt system å vise til. Ellers er det lovverket, eller en implisitt oppfatning av moral og etikk. Det er galt å la mennesker lide. Ikke fordi Gud sier det. Men fordi det kjennes sånn.

For lett å gi opp

Men nettopp det at det «kjennes sånn» er et tegn på at Gud finnes, mener Stamnestrø.

– En troende mener jo at alle menneskelige følelser som rastløshet, lengsel, er uttrykk for en søken etter mening som er plantet i oss av Gud. Og at de kommer fordi vi lengter tilbake til ham.

– Men hvorfor er det da så mange som søker mening andre steder? Sekulariseringen er sterk?

– Ja. Og den kommer av at vi på en måte har blitt voksne, på jakt etter å finne vår plass. Det er den ene fordelen med sekulariseringen, slik jeg ser det. Den sender mange på jakt etter egne valg, og det sosiale tillater nå at hver enkelt gjør slike. Det har ikke alltid vært så enkelt. Problemet, synes jeg, er at kristendommen fra reformasjonen og fremover har flyttet seg vekk fra fellesskapet og mot individet. Mange idag privatiserer Gud. Det blir en ensom søken. Og når man står alene om det, er det kanskje lettere å gi opp.

Kroppens mening

– Den katolske kirken er fylt av ritualer. Hvordan er de med på skape mening?

– Vi er ikke bare ånd, men også kropp. Gud har jo også skapt det materielle, og bryr seg om helheten. Sakramentene, som nattverden, tar kroppen med inn i trosarbeidet. Brødet og vinen som blir til Jesu legeme er noe helt fysisk og håndfast. Derfor tror jeg de gir folk en følelse av tilhørighet og mening.

– Det er mange som finner den andre steder, gjennom andre ritualer. I kunsten. Eller i å dyrke kroppen?

– Ja, det er måter å streve mot følelsen av at alt er kaos. Men det siste blir jo et paradoks sett fra et katolsk ståsted. Kroppen er åndens tempel. Å holde den ved like er en god ting. Men når det utarter til det kroppsfokuset vi ser enkelte steder i dag, blir det nærmest en avgudsdyrkelse. Alle gode ting kan vi dessverre overdrive inn i perversjonen, selv kjærligheten.

– Det ville være interessant å vite hvordan dette har utviklet seg over tid. Jeg lurer på om min morfar, for eksempel, var veldig opptatt av å finne «sin» mening. Han var nordnorsk fiskerbonde. Jeg lurer på hvor fiksert han var på å høre til en spesiell identitet eller gruppe.

– Min farfar var også fiskerbonde, i Trøndelag. Kanskje lå etterdønningene av den kristne norske kulturen fremdeles i dem. Kanskje var plassen i familien og lokalsamfunnet nok, og når de store spørsmål meldte seg hadde de en latent gudstro der som de kunne søke til.

Stormfulle forhold

Mens andre sliter med å vedlikeholde besøket i kirken, vokser den katolske menigheten i Ålesund. Ikke fordi mange konverterer, men fordi arbeidsinnvandrere, først og fremst fra Polen, tar med seg sin sterke folkekirke hit. For dem er det uvant å se et land med en slik avstand til religionen – 98 prosent er katolikker, og nesten alle går i kirken, sier Stamnestrø.

– Deler du Sørbøs oppfatning om at vi er i en tilstand der flere søker mot de meningsbærende uttrykkene, at det kommer en slags motreaksjon?

– Jeg er en relativt ung og uerfaren prest, så jeg kan kanskje ikke si så mye om utviklingen over tid. Og jeg tror vi alltid har søkt den plassen. Men det har kanskje blitt vanskeligere å finne mening og helhet i et mer materialistisk, oppstykket og fragmentert samfunn. Byrden med å finne mening er skjøvet over på den enkelte.
Det, tenker jeg, er vel bra? Er det ikke fint av hver av oss gjør oss opp en egen mening? Ansvarliggjør ikke det oss, i stedet for at vi kjøper en ferdig pakke av forklaringer, holdninger? Det er på tide å la teppet falle.

– Jeg tror ikke på Gud. Derfor virker det defensivt å tenke slik. At man da slipper å anstrenge seg. Jeg har alltid tenkt at «så deilig det må være å tro. Så deilig å vite svaret.»

– Du vet: Det er ikke slik at om man har funnet Gud, så lener man seg tilbake og slapper av. Snarere tvert imot. Kanskje har man etablert noen grunnprinsipper, men relasjonen er ikke problemfri. Hvert livsløp er unikt. Kampen om å gjøre disse spørsmålene til sine egne, om å finne mening, fortsetter hver eneste dag. Og den kan være forferdelig vanskelig for en troende, for det er ikke alltid lett å skjønne Guds intensjoner. Alle som har vært i et kjærlighetsforhold vet nok at det kan være stormfullt.