Røeds lille røde

Kjetil Røed har skrevet et manifest for en treig motstand mot et digitalisert samfunn. 

Like it or not.

roed

 

 

TRETTENDE BRYTNING

Jeg er ikke på Facebook. Det blir jeg jevnlig konfrontert med. Så integrert er Facebook i hverdagen, så selvfølgelig, at det å ikke være der tolkes som et revolusjonært standpunkt. Altså: En ikke-handling som blir sett på som en handling. Det går liksom ikke an at det ikke er en protest. Er du for kul? For rar? Du er i alle fall en Facebook-hater! Mellomveien finnes ikke. Enten liker du, eller så liker du ikke.

I det en knallrød bok faller ut av konvolutten denne formiddagen, med oppned-vendt tommel og tittelen «Dislike», er det derfor med en viss personlig interesse at jeg begynner å lese. Forfatter Kjetil Røed har tenkt om Facebook. Det er det bekymringsverdig få som gjør, mener han.

På den ene siden fanger det lille essayet opp noe av den kjente kritikken mot Facebook. Vi er jo alle skjønt enige om dette med representasjonen av det perfekte selvet som går over stokk og stein, men han har ofte en liten vri, Røed, en liten twist som får deg til å tenke. For eksempel spør filosofen Slavoj Zizek: Hva om det bildet vi presenterer av oss selv på Facebook faktisk er ektere enn det vi klarer å være i hverdagen? Hva om fremvising av plater jeg liker og bøker jeg leser og mat jeg spiser faktisk er nærmere min egentlige person enn det jeg klarer å vise til venner og kolleger?

Røed gjør flere forsøk på å vri noe positivt ut av Facebook, også ved å se på de sosiale medienes frigjørende og demokratiserende potensiale. Men dypest sett er han både skeptisk og pessimistisk til hele greia, innrømmer han. Det er det denne artikkelen skal handle om. Uhørt nok.

Facebook rammer oss inn

Det dyreste lanseringsintervjuet journalist, kritiker og skribent Kjetil Røed noen gang har gjennomført foregår via mobiltelefon fra Tenerife, en kveld i vinterferien. Stemmen hans lyder hult, og etterpå ser jeg for meg at han må ha stått ute i oppgangen, utenfor syden-leiligheten, og lurt veldig på hvorfor akkurat nå, hvorfor akkurat Sunnmørsposten.

– Facebook har blitt fenomen som rammer inn alt rundt oss med ikonografien sin, den oppovervendte tommelen, dele-knappen. Alt kan filtreres gjennom Facebook. Jeg fikk behov for å forme noen taker rundt dette. I starten gjorde jeg det helt for min egen del. Ta en hvilken som helst annen software, for eksempel Office. Hvordan ville vi reagert om det skulle være et rammeverk og blø inn i virkeligheten overalt? Men det gjør altså Facebook og de andre delingsnettstedene, uten at vi egentlig reflekterer over det. Faktum er at de former oss og måten vi forholder oss til kunnskap.

«Med smarttelefonen er man
aldri fullstendig til stede i
situasjonen, man er hele tiden et
annet sted, man blir et spøkelse
i øyeblikket. Vi er hjemsøkt av en
uoverskuelig fortid og en sverm
av andre steder.»

Kjetil Røed, «Dislike»

Virkelighetsfjerne?

Samtidig som vi har all viten i verden til vår disposisjon, skjer det noe med oppmerksomheten vår. Vante som vi har blitt til å sortere, svitsje, multitaske i stedet for å dvele ved en tanke, blir det gjerne det lettvinte som til slutt blir uttrykt, mener Røed. Og som om ikke det var nok, velger teknologien hva vi skal svitsje mellom. «Brukerorientert sortering», kaller han det: Det vi har trykket «like» på, det vi har kjøpt i nettbutikker, det vi har søkt etter – alt blir lagret og brukt til å gi oss tilpassede forslag til hva vi skal lese neste gang.

Og så klikker vi i vei da, i den misforståelse at vi hele tiden oppdager noe nytt, utvikler oss, mens vi egentlig bare reproduserer det vi allerede vet, det vi allerede liker. Forstyrrelsene, ubehaget, det usannsylige, blir filtrert bort. Ligger det ikke en parallell her til det Jan Inge Sørbø sa i alle første brytning, om at «ein finn ikkje meining i det ein allereie har skjønt?»

– Kan det være at disse repetisjonene skaper en følelse av meningsløshet?

– Det tror jeg absolutt, sier Røed, som frykter at vi er i ferd med å miste evnen til å tenke nytt utenfor disse gjentakelsene. Og det nye og uforutsette er noen ganger det som kan forandre våre liv.

Rollespill

Og så er det disse rollene vi spiller, da. En ting er at vi fremstår som idealversjoner av oss selv. En annen ting er at det etterhvert blir vanskelig å forene de to sfærene.
– Vi beveger oss bort fra det stedet der forskjellen mellom innsikt og illusjon er viktig. Vi tar ikke konsekvensen av erkjennelsene – vi bare viser den fram, vi lever dem ikke ut.

Røed bruker filmen «Catfish» som eksempel. Det er en dokumentar om amerikanske Nev Shulman, som treffer den perfekte dama på Facebook. Hun har de riktige interessene, de riktige preferansene. En flørt oppstår. Da han til slutt oppsøker henne uanmeldt, finner han en fullstendig annerledes kvinne, som har fabrikkert en drømmeversjon av seg selv. Mens han har brukt det virtuelle rommet for å nærme seg en virkelig kvinne, har hun brukt det for å fjerne seg fra sin vanskelige virkelighet.

– Og hva da med den aktuelle filmen «Her», der hovedpersonen forelsker seg i en datamaskin?

– Der er det en interessant forskjell. Han går jo inn i illusjonen med åpne øye, omfavner den, lever den ut. Det gjør vi i liten grad med våre iscenesatte digitale liv, de forblir teoretiske. Og det er jo gøy å teoretisere. Men gjør man bare det, da får man ingenting gjort.

Sprekkene i maskineriet

Røed beskriver også hvordan Facebook lager et system av korte oppdateringer, filtrerer vekk det kompliserte og forklarende. «Like», er den eneste responsen. Hva med «usikker», eller til og med «dislike», spør han.

De klare rammene er med på å mekanisere livene våre, mener Røed. Som eksempel bruker han bursdags-påminneren. En detalj, kanskje, men er den ikke et symbol på hvordan vi blir fremmedgjorte, hvordan det er maskinen som gratulerer, hvordan vi bare blir et instrument for den? Og joda, han trekker parallellen helt til Marx› fremmedgjorte arbeidere.

Så hva gjør vi, da? Er det bare å gi opp? Eller skal vi reise oss mot Facebook, velte imperiet? Røeds taktikk er litt mer subtil.

– Jeg prøver jo å være optimist og runde av med noen motiverende tanker om hvordan vi kan bruke Facebook på andre måter.

Og dette forklarer han jo best selv i boka, dette blir den lettvinte, forkortede versjonen, men la gå: Røed mener at vi må bruke sprekkene i maskineriet til å dytte inn litt mer virkelighet i fjesboka. Vi må finne måter å snike inn nye fortellinger. For eksempel kan den forrådte Nev Shulmans historie bli et moderne lærestykke, en oppbyggelig fortelling om hva kjærlighet egentlig er: «et reelt møte – og ikke (…) en gjensidig projeksjon av fantasier som låser seg i løgn og usannhet». Og vi må senke tempoet på fortellingene, «finne treghetsformer som forsikrer oss mot digitaliseringens dehumanisering». Begjære, handle, tenke og føle.

– Uansett må vi reflektere over hva dette gjør med oss mennesker. Og det gjør vi i for liten grad, sier Røed.

Og jeg tenker: Kanskje kan vi begynne med å lese en bok. Den er bare 36 sider, kom igjen, vi klarer dette.

Når det vårast langs Grytafjorden

Då var det sjark ein skulle hatt.

Ting eller tang: Espen Farstad (30) slutta i jobben for fem år sidan, kjøpte en sjark og vart krepsefiskar. – Sjarklivet er ikkje eit kakseliv. Men kva skal vi med så mange ting, seier han.

Ting eller tang: Espen Farstad (30) slutta i jobben for fem år sidan, kjøpte en sjark og vart krepsefiskar. – Sjarklivet er ikkje eit kakseliv. Men kva skal vi med så mange ting, seier han.

TOLVTE BRYTNING

På fortauet har ein valentinsrusa blomehandlar strødd roseblad på betongen. I butikkvindauga heng prosentplakatar, alt er redusert, alt er sett ned opp til 50, til 70, det er sluttsal på vinteren som kjem blåsande inn Moljegapet med skit så billig at ein blir rik av å gå gjennom byen. Rosa kakehjarter slår skjelvande geléslag i monteren hos bakaren. Er alt berre glasur, denne fredagen i februar?

Nei da.

– Kvart år når eg ser at det vårast på markane langs Grytafjorden, då tenkjer eg litt på at det gjekk bra enda ein vinter. At sjarken held. Men eg klarer ikkje heilt å bestemme meg for kva slags årstid eg likar best. Vinterstid er det fint å krype inn i kahytten og tenne primusen. Kjenne på varmen. Men nei, våren! Den dagen eg kan skifte frå termodress til kjeledress, visst er det herleg den dagen, det er klart det er herleg når våren kjem. Sjølv om mai, juni og juli har elendig fiske. Ikkje kreps å få. Eg må alltid legge meg opp litt på vinteren for å klare dei månadene. Men når det er rolig på sjøen kan eg jo ta båtpussen. Eg elskar å pusse sjarken. Åh, lukta av tjøre og terpentin, seier Espen Farstad.

Sjarklivet

Espen frå Valderøya ligg til kai i det indre av Ålesundet. Han hadde høyrt at supplybåt var det store. Men det kjendest aldri rett. Då han var 25 tok han eit års permisjon, kjøpte ein sjark frå 1965 og sa at han skulle bli krepsefiskar. No er han 30.

– Folk sa eg var tulen. Men eg ville prøve. Eg hadde aldri noko problem med å bli kvitt 20 teiner, som eg hadde lov å setje som hobbyfiskar. Så eg tenkte: Kva om eg gangar det med fem? Blir det ei inntekt? Og det vart det. Ikkje ei stor inntekt. Men nok.

Med «nok» meiner Espen passeleg mykje, ikkje nok til å kjøpe fleire hytter og fleire bilar, men nok. Han synest vi har nok ting.

– Det er noko i det, at tinga tek til å eige deg. Før vi er førti skal vi ha hytte, digre hus, svære båtar. Og så jobbar vi berre for å betale dei ned. Då er det tinga som bestemmer. Eg likar at eg eig sjarken. At det ikkje er banken sin. Kjøp ein større båt, tenk kor mykje du kan tene, seier folk. Men eg likar båten slik han er. Han fungerer, kvifor skulle eg byte han ut? Sjarklivet er ikkje eit kakseliv. Men eg likar sjarklivet best, trur eg.

Ting å like

Her er nokre andre ting Espen likar:

  • Å stå i verkstaden i kjellaren og høyre sørvest regn mot ruta.
  • Å stå i garasjen og bløyte opp teiner og aldri tenke at det er ein jobb.
  • Å høyre på radio og drikke kaffi og drage teiner.
  • Å småprate med seg sjølv og sjarkhunden Alba.
  • Å kjøpe seg noko når han kjenner at han har berre sånn akkurat råd til det.
  • Å gå oppover bakken med trillebåra etter å ha vore ute i regnet ein heil dag og likevel kjenne at han har lyst til å berre le.

Eg misunner Espen. Han overdriv sikkert, tenkjer eg, romantiserer dette sjarklivet. Men nei, han meiner det, forsikrar han.

– Det er sånt vi alle har lyst til å gjere. Men ikkje tør, seier eg.

Espen tenkjer litt:

– Det er kanskje det. Men det var eigentleg berre å gjere det. Ein må berre skjønne kva ein likar og er flink til. Alle er flink til noko.

Å velge noe annet og kjenne at det er rett

Ida Edwards har overtatt skomakerforretningen i Keiser Wilhelms gate, og håper å avlegge svenneprøve i løpet av året. Foto: Nils Harald Ånstad

– Jeg har ingen ambisjoner om å bli rik eller gjøre karriere, sier Ida Edwards (24), som kjøper skomakerforretningen i Keiser Wilhelms gate og håper å avlegge svenneprøve i løpet av året. Foto: Nils Harald Ånstad

ELLEVTE BRYTNING


– Tenk om det ikke blir noen bilder. Det kan være at det ikke blir noen bilder i det hele tatt, sier fotograf Nils Harald, drar opp glidelåsen på parkasen, lader sin gamle Nikon FM2 med en Kodak Tri-X film. Så lite og unnselig det er, helt gjemt bak armen der vi går nedover Røysegata. Han ser ikke ut som fotograf lenger, bare som en fyr med et gammelt og rart kamera.

– Jeg har jo mobilkameraet bare i tilfelle, sier han i det vi krysser inn i Keiser Wilhelms gate, men han husker snart at det ikke er poenget. Poenget med hans eventyr inn i den analoge filmverdenen er vel å møte på jobb og være litt nervøs for første gang på lenge, ikke vite helt hva man skal, hvor det ender.

Oppdraget vi har gitt oss selv er ullent. Vi er på jakt etter noen som har en ordentlig jobb. Hva er egentlig det? Noe håndfast og håndverksmessig, utvilsomt. Kanskje en veiarbeider, en smed, en som kan svare til våre romantiske forventninger om at det å ha et meningsfylt arbeid er uløselig knyttet til det å gripe inn i verden og fysisk forandre den eller menneskene som bor der.

Hvor kommer denne reportasjeideen fra? Jo, Lars Jørgen Vik skrev en kronikk om den østerrikske legen og psykiateren Viktor E. Frankl, overlevende fra konsentrasjonsleirene der han mistet sin kone, bror og begge foreldrene. Ikke rart Frankl interesserte seg for mening, hvordan den oppstår, hvordan vi vedlikeholder den. Blant det viktigste, mente han: Meningsfylt arbeid.

Isbryteren

Vi forventer altså mye i det vi går inn døren hos skomakeren i Keiser Wilhelms gate. Det gir seg selv: En skomaker må være ett av disse yrkene som bærer slike verdier. Men innenfor står ingen livsvant og eremittklok skomaker, bare 24 år gamle Ida, som, skal det vise seg, har gjort et helt livsomveltende valg og er, fra nå av og til evig tid, skomaker.

Samtalen forløper slik at jeg setter meg ned ved disken, noe nølende i fremføringen av mitt mandat, mens Nils Harald tar oppstilling ved døren med sitt Nikon FM2. Ida sier først at hun ikke vil i avisen. Og det er ikke før Nils Harald liksom tilfeldig tar fram apparatet og bekjenner at han fotograferer med gammeldags film at isen liksom brytes, og Ida utbryter:

– Så kult!

– Vi vil gjerne snakke med noen som har en ordentlig jobb, sier jeg, altså enda i uvisshet om at jeg har truffet selve innehaveren.

– Det er bare jeg som er her.

– Det er du som er skomakeren?

– Ja.

– Hvordan skjedde det?

– Jo, altså: For to år siden skulle pappa hente et par sko til mamma. Da fikk han vite at butikken var til salgs. Så han kjøpte den.

– Kjøpte han skomakeren på impuls?

– Ja. Og nå kjøper jeg den av ham. Om en måned eier jeg den, det er bare litt papirarbeid først.

Foto: Nils Harald Ånstad

Foto: Nils Harald Ånstad

Kaffe og bolle-journalistikk

Her blir fortellingen avbrutt av en kunde som skal hente et belte, noe som viser seg å ta tid, og stadig strømmer nye kunder til som har det for seg at deres ærend er viktigere enn to representanter for den fjerde statsmakt, derfor går vi altså en lang tur, en veldig lang tur der vi kjøper boller og kaffe, og vi er rørende enige om en ting, at dette er bra, at dette antakelig er starten på en ny trend, en slow journalism som vil sette spor etter seg. Mer boller i journalistikken. Mer kaffe, det er alt som skal til.

Tilbake i skomakerbutikken sier Ida at hun ikke er helt komfortabel med disse intervjugreiene likevel, men at jeg gjerne må spørre.

– Hva får en 24-åring til å bli skomaker? Det må ligge noen valg bak her?

– Ja, jeg har jo prøvd litt forskjellige jobber. Men aldri funnet noe som passet.

– Men dette passer?

– Ja. Nå kan jeg aldri tenke meg å gjøre noe annet resten av livet.

– Hvorfor det?

Ida får lyst til å vise fram en sko som noen har kommet inn med. Det vil si, det var mer en overdel av lær, for det var nesten ingenting igjen av den. Men vedkommende hadde fått den av sin far for femti år siden. Nå er det en veldig spesiell, men helt fin sko igjen.

– Jeg merket det med en gang jeg begynte å stå litt i butikken for to år siden. Det var dette jeg ville gjøre.

– Hva er det som får deg til å føle det?

– Det er så vanskelig å svare på.

– Prøv.

– Det er en jobb som får hodet i gang. Jeg trenger å gjøre noe med hendene mine, ordentlige ting. Og så er jeg jo opplært til å like gamle ting.

På dette tidspunkt har vi igjen blitt avbrutt, eller avledet, av Idas mor som har sneket seg inn døren og står og liksom ikke lytter til det som blir sagt.

– Hvordan da opplært?

– Jeg har jo en slags hippie-familie. Og det er jeg jo glad for i dag, selv om det ikke alltid har vært sånn. Foreldrene mine er mine største forbilder (her utbryter mor et «oæ» og gjemmer ansiktet i hendene).

– Blir du flau, mamma? (Mamma gjemmer seg bak en stor skomakerreol).

– Denne hippie-oppveksten vil jeg gjerne høre mer om.

– Det er blant annet det at vi ikke har vært så opptatt av å ha de nyeste tingene.

– Mye blåbærturer. Enkle verdier, skyter mor inn fra bak møblementet.

– Ja. Og ferie nede ved sjøen i stedet for å reise til syden. Kanskje har jeg lært at det er ok å gjøre mine egne valg, gå egne veier.

I dag kommer ungdom ned i 14-årsalderen hit for å få skoene fikset i stedet for å kaste dem. Andre kommer bare for å kjenne lukta de husker fra den gang de var små. Det har vært skomaker her i femti år, minst. Ida vil gjerne sørge for at det blir femti år til. I løpet av året håper hun å kunne avlegge svenneprøven i Fredrikstad for å kunne kalle seg skomaker på ordentlig.

Spise jordbær

Og mens Nils Harald fotograferer med sitt tretti år gamle Nikon, humrer han litt for seg selv og drar fram lysmåleren, litt brydd, litt oppglødd, slik en sindig Fredrikstad-gutt kan bli når det plutselig er litt ekstra ok å gå på jobb.

– Men du må si mer om hvorfor det ble akkurat denne jobben.

– Hva kan jeg si, da? Jeg vil være ute i verden. Jeg vil snakke med folk. Jeg får være min egen sjef, sitte ute i gata og spise jordbær når det blir sommer, pynte butikken til jul. Hver dag når jeg kommer hit blir jeg glad. Jeg har ingen ambisjoner om å stige i gradene eller bli rik. Det er akkurat dette jeg vil gjøre, og etter at jeg fant ut det har livet mitt blitt veldig bra.

Og så gikk vi tilbake, og det var pent vær, og det ble bilder, men Nils Harald ble litt forsinket til middag fordi filmen måtte tørke.

nilsharald

Nils Harald Ånstad, fotograf i Sunnmørsposten, for anledningen analog. Det blir nok ikke siste gang. Foto: Staale Wattø

Å gå dit verden løser seg opp

ask

Stipendiat Kristine Ask fra NTNU svever over Minecraft-landskap. Hennes forskningsprosjekt har tittelen «Syntetisk samarbeid og læring. En studie av kunnskapsproduksjon- og deling i online rollespill».

Er Kurt J. Macs reise selve symbolet på det moderne forfall? Eller lever han et rikt og meningsfylt liv?

TIENDE BRYTNING

Kurt J. Mac er ute og går. Han går i et fredelig landskap, omringet av trær, innsjøer, han klatrer over lave åser, bestiger høye snødekte fjell. Når kvelden kommer graver han seg et skjul og legger seg til å sove sammen med sin eneste følgesvenn, ulven Wolfie.

Målet er å komme til verdens ende. Verdenen han beveger seg i, er bygget av blokker og klosser. Den har en firkantet solnedgang. Spillet Minecraft ble lansert i sin første versjon i 2009 og har i dag et sted rundt førti millioner spillere. Et mål finnes egentlig ikke, du skal eksistere, bygge, overleve i en verden som du selv kan manipulere. Eller bare gå, gå, gå.

Spillets skaper har nemlig sagt at det som skulle være en endeløs  verden, har en programmeringsfeil: På ett punkt begynner den å gå i oppløsning. Han kaller det «The Far Lands». Hvis Mac fortsetter å gå med dagens tempo, vil han nå dit en gang rundt 22 år inn i fremtiden. I mellomtiden deler han sin fremgang på YouTube, under tittelen «Far Lands or Bust». Så langt har han laget 322 episoder på rundt 30 minutter hver. Heiagjenger donerer penger som går til veldedighet.

– Noen sier at det vil ta mer enn tre tusen episoder å nå målet med dagens hastighet. Men jeg tar meg egentlig aldri tid til å tenke over det. Mitt mantra har alltid vært at dette handler om reisen, ikke om målet, sier han til The New Yorker.

Umiddelbart er det lett å tenke at Kurt J. Macs liv er inkarnasjonen av det bortkastede menneskeliv. Han erobrer en verden som ikke eksisterer. Eller? Gjør den det? Er det noe som gjør at et liv der den fysiske kroppen er delvis koblet av, et liv i et spill, kan oppfattes som meningsfylt?

Kristine Ask vet litt om det. Stipendiaten ved NTNU er både spiller og spillforsker. – Jeg husker det som den samme følelsen av å være i korps eller på håndballaget: En følelse av å være et lag som gjør hverandre bedre. Faste spillkvelder, prøverunder for å være med i gruppa, og utestengelse om man bryter tilliten. Det finnes helt klart sosial interaksjon i spill, som kan oppfattes like verdifull som i den «ekte» verden. Nå studerer hun spillere i World of Warcraft, som er ett av de mest tidsintensive spillene på markedet. Gjennomsnittsbrukeren er i rollespillet 22 timer hver uke, danner lag, kommuniserer  med andre i nettverksspill. Foreldre er skrekkslagne over de asosiale tenåringene sine.

– Vi har alltid vært redd for at vi får en teknologi som hindrer oss i å være oss selv. At vi slutter å bry oss om den fysiske verden. Men slik har det jo ikke blitt, sier Ask.

Hun forteller at det finnes mange måter å spille på. Noen vil konkurrere, utfordre seg selv. Andre vil bare være med venner.

– Selv har jeg mange minner fra spillverdenen jeg aldri vil glemme. Helt reelle minner fra samværet med andre. For mange
handler det også om å finne en mestringsfølelse som verken skole eller arbeidsliv kan tilby.

– Du mener at vi til og med kan lære noe? Det liker vi foreldre.

– Spill kan lære oss pedagogiske metoder, gi digital kompetanse, lære systemtenking. Vi trenger ikke være så bekymret. Etterhvert som vi lærer oss å se spill på linje med andre kulturuttrykk, blir det enklere å akseptere at folk bruker tid på det.

– Men alle timene i spillet, og karakteren vår, blir visket ut når vi en dag skrur av?

– Ja. Men hva blir det igjen av andre mål vi setter oss? Er det et edlere mål å bestige alle fjelltoppene på kartet?

Så får vi for Kurt J. Macs skyld håpe at verden ikke er rund.

Hva vi snakker om når vi snakker om fremmede kulturer

NIENDE BRYTNING

Jonas Gamborg Lillebø har nettopp disputert for avhandlingen «Branchements» and «translation» as approaches to culture An epistemological reflection on some aspects in the thinking of Jean-Loup Amselle and Paul Ricoeur" Foto: Jan Kåre Wilhelmsen/UiB

Jonas Gamborg Lillebø har nettopp disputert for avhandlingen «Branchements» and «translation» as approaches to culture
An epistemological reflection on some aspects in the thinking of
Jean-Loup Amselle and Paul Ricoeur» Foto: Jan Kåre Wilhelmsen/UiB

Selv vi politisk korrekte kan knøle det til for oss selv.

Jeg er jo ingen rasist. Tvert imot. Jeg er en av de flinke. Jeg er oppdradd i en velmendende akademisk tradisjon av kulturell relativisme. Altså: Jeg prøver alltid å forstå andre mennesker på bakgrunn av den kulturen de kommer fra. Jeg tenker at «de andre» handler som de gjør fordi de har en annen bakgrunn.

Det gjør meg kanskje til del av problemet. For, som filosof Jonas Gamborg Lillebø fra Ørsta påpeker – det er langt mellom de åpne rasistene i dag. Men veldig mange snakker om kulturforskjeller. Og det er der vi synder, tror Lillebø. Han har sett på hvordan vi bruker kulturbegrepet, bevisst og ubevisst, når vi snakker om identitet: Om hvem vi er, hva som gjør oss til den vi mener å være.

– Vi har en tendens til å snakke om kultur som om det var noe lukket og fast, noe uforanderlig. Og det er den jo ikke. Den kulturen vi tenker på som den norske har sitt utspring i innflytelser utenfra, men underveis har disse påvirkningene blitt «oversatt» til norsk.

– Og i den prosessen glemmer vi kanskje at de en gang har kommet utenfra?

– Nettopp. Jeg tror at det er nødvendig å hele tiden minne seg på disse transformasjonene, hvis det skal være meningsfylt å snakke om kultur i en politisk sammenheng, sier Lillebø.

Disneyland

Lillebø er altså ikke eksplisitt motstander av at vi skal la kulturen vår forme den vi er. Man kan både beholde en identitet som «norsk» og være bevisst at det å være norsk er satt sammen av biter fra ulike steder. Så lenge man ikke tenker på den som noe statisk – for da oppstår det med en gang et motsetningsforhold til de fenomenene og menneskene som er på utsiden.

– Et mye brukt eksempel er jo kronikken til FrPs Christian Tybring-Gjedde, som het «Drøm fra Disneyland». Den gav tydelig uttrykk for at han savnet den «norske kulturen» som da åpenbart sluttet å eksistere en gang på sekstitallet, før de første store innvandringsbølgene. Mange av de nypopulistiske partiene i Europa er veldig bevisst bruken av begrep som «fremmede kulturer». Jeg ser fremdeles på det som en slags kulturell rasisme, og den dominerer mye av den politiske diskursen på alle fronter, sier Lillebø.

«Hva var galt med norsk kultur, siden Arbeiderpartiet vil erstatte den med flerkultur? Som er rotløshet satt i system og vil rive landet vårt i filler.» Slik begynte kronikken. Tybring-Gjedde har siden sagt at han angrer på den krasse ordbruken.

Tyveriet fra relativismen

Lillebø diskuterer denne kronikken og andre tilfeller der vi roter med kulturbegrepet i sin ferske doktoravhandling ved Universitetet i Bergen. Men han nøyer seg ikke med å slå fast at vi har et problem: Den pragmatiske filosofen foreslår også et verktøy for å komme et skritt forbi problemet.

– Du sier at du er preget av den kulturelle relativismen, og disse strømningene har nok lånt og misbrukt deler av den tradisjonen. Egentlig var det et nyttig og viktig verktøy for antropologer, en etisk rettesnor som gjorde at de kunne studere andre kulturer uten å si at de var barbarer. Men nå trenger vi kanskje et fornyet språk for å snakke om kulturell identitet, og det er et slikt jeg foreslår i  avhhandlingen, sier Lillebø.

 Mot et nytt språk

Så heng med: Her handler det om å låne et begrep fra en fransk antropolog, Jean-Loup Amselle. Han snakker om «forgreninger». Kort sagt handler det om at fenomener får ulikt meningsinnhold alt etter hvilken situasjon de blir satt i.

– Han viser for eksempel til Coca Cola. Bare et passelig godt eksempel, men det viser at et symbol kan få vidt forskjellig innhold alt etter hvor det står. Det er del av en struktur som både påvirker kulturen rundt seg, og som er del av den. Det å være bevisst slike «forgreninger» gjør kanskje at vi kan begynne å se kultur som noe som er i stadig endring og utvikling. Og at en kultur aldri har oppstått i et vakuum.

– Men dette vet jeg jo godt, alle kjenner i bunn og grunn til at den særnorske identiteten er en konstruksjon?

– Mange vet det. Men vi fortsetter likevel å snakke som vi ikke visste det.

Å stå på en spesiell måte på Astrup Fearnley

Eirik Havnes på gitar under støymusikkfestivalen Bråkesund i 2011.

Eirik Havnes på gitar under støymusikkfestivalen Bråkesund i 2011.

ÅTTENDE BRYTNING

Musiker Eirik Havnes svarer på litt vilkårlige spørsmål om kunsten.

I sommer tok jeg meg selv i å forsøke å stå på en spesiell måte under en utstilling på Henie Onstad kunstsenter, (der ser dere hvor lite internalisert dette egentlig er, museet på Tjuvholmen heter Astrup Fearnley-museet, på Henie Onstad har jeg aldri vært) det var med den amerikanske fotografen Cindy Sherman, en fotograf jeg synes er ganske besnærede, og det var veldig mange andre der som syntes det samme, så antakelig ville jeg altså gjerne vise disse andre at jeg sto som et menneske som virkelig har forstått hva Sherman vil si, i motsetning til dem, som virret formålsløst rundt der inne kledd som folk som går på kunstutstilling, behengt med poser fra souvenirbutikken.

Cindy Sherman, "Untitled (#153)," 1985.

Cindy Sherman, «Untitled (#153),» 1985.

Jeg hadde egentlig ikke noe klart bilde av hvordan denne ståingen skulle foregå, men det var med et slags kritisk, mysende blikk og bena lett adskilt jeg innså at jeg kanskje er en slik som heller enn å forstå og la meg berike av kunsten vel så mye er opptatt av å fremstå som en slik som går på utstillinger av samtidskunst.For skal jeg være helt ærlig så er det slik at uansett hvor mange ganger jeg iler til gallerier på storbyweekend og ler av de som heller vil se Big Ben, så er det ganske sjelden, eller nesten aldri, jeg får store og skjellsettende opplevelser i møte med kunst eller musikk, sjelden den gir egentlig mening, men likevel fortsetter jeg ufortrødent å oppsøke den, så på ett eller annet plan må jeg få noe ut av det.

Kanskje er det er selvbedrag, kanskje er det poseringen som lokker og kjennes meningsfull, følelsen av å bli sett som en som søker mening på avantgardistiske måter, som har kommet et stykke lenger enn de stakkarene som sitter lenger nede i gata på Hard Rock Café og ikke skjenker en tanke til hvordan de måtte fremstå.

Bråkmakeren

Like etter at jeg formulerte mitt nyttårsløfte om å være litt mindre flink, fikk jeg en epost fra Eirik Havnes. Han er en musiker fra Ålesund jeg har intervjuet noen ganger, og alltid med denne underforståttheten om at jeg er en sånn som skjønner prosjektene hans, som gjerne er veldig avanserte, for eksempel med 24 timer improvisert støymusikk, støymusikkfestivalen Bråkesund, eller John Cages 4’33 som består av 4 minutter og 33 sekunder iscenesatt stillhet, eller så spiller han avantgardistisk musikk på rasteplasser, og jeg synes dette er fint i seg selv, selve handlingene er så åpenbart på siden av konsensus at jeg mer enn gjerne gir ham spalteplass.

Eirik skrev til meg og snakket om at han i kunsten måtte minne seg selv om å ikke være flink, men heller ubehagelig, irriterende, at han var lei av alle var så korrekte og enige, og da tenkte jeg at ok, kanskje han kan klarne opp i noe av denne forvirringen. Jeg intervjuer ham derfor på epost, slik:

– Hvor ofte skjer det at du kommer over kunst eller musikk som gir deg en opplevelse av å være virkelig meningsfylt, som gir deg nye erkjennelser eller som skaper sterke følelser?

– Jeg ser jo enormt mange konserter, og for å være helt ærlig, så blir mange av de intetsigende. Veldig mange er direkte dårlige. Men omtrent en gang i måneden ser jeg noe jeg syns er veldig bra. Og skikkelige aha-opplevelser får jeg kanskje en gang i halvåret.Men kunst og musikk trenger jo ikke alltid å være gigantiske opplevelser, noen ganger er det greit å bare sjekke ut noe nytt.

– Mange ser eller hører på den samme kunsten og kjenner overhodet ingenting – er det noe galt med dem?

– Jeg husker en konsert med Sheriffs of Nothingness i 2011, skikkelig pling-plong felegnikking. Trolig den beste konserten jeg har sett noen gang. Det kribler i hele kroppen bare jeg tenker på den konserten. Etterpå snakket jeg med noen venner av meg som mente de hadde sett tidenes dårligste konsert. Da ble jeg usikker på om det var meg eller de det var noe galt med. Og det kan jo hende at de tenkte det samme? Det er stor forskjell på å si at du ikke liker noe, og at du ikke skjønner hvordan jeg kan like det samme. Kunstsmak er litt som med religion: Krangling oppstår først når noen forteller noen andre hva som er rett og galt. Men hva er egentlig galt med litt kranglig?

Pretensiøs dritt

– Du skrev i eposten din at samtidskunsten gjerne skal få folk til å riste på hodet og si at «dette er noe pretensiøs dritt». Hvorfor det?

– Det blir feil å si det på den måten, siden det er så vanskelig å si hva som er samtidskunst. Men om man ser for seg at samtidskunst er den banebrytende kunsten, så kan jo vi ikke vite hva den banen er før om en 30-års tid, minst. Når man har fått tidsånden litt i perspektiv. Ser man på historien faller aldri den banebrytende kunsten i god jord idet den blir presentert for første gang. Den ligger jo tross alt mange år foran hva folk flest er estetisk klar for å ta inn over seg. Ta Munch, Ibsen og Arne Nordheim for eksempel, begrepet «pretensiøs dritt» er et kompliment i forhold til den kritikken de fikk i sin samtid. Her er det selvfølgelig viktig å understreke at kunst og musikk ikke automatisk blir genial fordi folk ikke liker den idag. Det kan jo hende at det bare er dritt. Men jeg tror det er en del kritikere opp igjennom årene som har måtte spise de konservative ordene sine.

– Vi er utrolig flinke til å oppsøke underholdning som vi syns er vakker og morsom og suggererende.

– Du skrev også at vi trenger tekster eller kunst som får folk til å føle seg uvel – hva mener du med det? Hvorfor tiltrekkes du av disse?

– Vi er utrolig flinke til å oppsøke underholdning som vi syns er vakker og morsom og suggerende. Men dette er jo bare en liten bit av hva kulturelle opplevelser kan gi oss. Det å bli utfordret kan være en veldig fin opplevelse, om ikke i den tradisjonelle forstanden av fin. Jeg digger den følelsen av å være på konsert og tenke «hva i alle dager har jeg rota meg borti nå? Dette er det sykeste jeg har sett». Det er omtrent som å se en grøsser, eller en splatter som nesten grenser mot det komiske. Du setter deg ikke ned med en slik film for å kose deg, men fordi den trigger ett eller annet i deg.

– Selv jobber du med improviserte lydlandskaper, hvordan føler du at disse gjør deg i stand til å utforske ubehaget? Om det er et mål?

–Alle som skaper noe improviserer jo. Enten man maler, danser, skriver eller komponerer. Den eneste forskjellen for min del er at jeg ikke har muligheten til å gå tilbake og endre på noe. Det har jo bragt meg inn på en del sære spor iblant. Og da blir man kanskje litt herdet, om man skulle utsettes for slike inntrykk senere?

– «Samtidskunsten» fremstår ofte som ubegripelig fordi den ikke bruker fortellerstrukturer som vi kjenner igjen, eller fordi den bryter med manges forventninger til hva som er kunst. Kan du si litt om hvordan du selv fant en vei inn i den?

– Jeg skjønner egentlig ikke helt hva som har skjedd. Jeg hørte på litt metall og litt jazz, og ut av det blå skulket jeg skolen for å stikke på samtidsmusikkfestival i Oslo. Plutselig putter jeg mikrofoner inn i et piano og tenner på. Det høres egentlig ut som en rusforebyggende kampanje fra 60-tallet: «Det startet bare med litt jazz».

Ingen er så ærlig som deg, Ida

ida

SJUENDE BRYTNING

Statens Vegvesens robotiserte
svartjeneste om ensomhet,
midtdelere og egne tanker.

– Hei ida!

– Hei til deg også! Hva kan jeg hjelpe deg med i dag?

– Jo, jeg lurer litt på dette med bilkjøring. Det er jo så mange
som er opptatt av bil. Hva tror du er grunnen til at vi er villig til å
legge fem hundre tusen kroner ekstra på bordet for å få en litt
finere bil, som gjør samme nytten?

– Forskriftenes definisjoner på forskjellige kjøretøy finner du
ved å «klikke her». For flere tekniske spørsmål kan du ringe
02030.

– Så du kan egentlig ikke svare på det.

– Neivel, er det noe annet jeg kan hjelpe deg med?

– Ja, når du først har satt av tid: På nettsiden har dere et fint
bilde av en midtdeler, og jeg har hørt at slike redder mange liv i
trafikken. Er det noe vi får mer av i årene som kommer?

– Jeg er ikke så glad i punktum, fint om du skriver spørsmålet
ditt i en hel setning så er det lettere for meg å forstå.

– Får vi flere midtdelere i årene som kommer?

– Det er nok sikkert mulig. Kan du skrive litt flere ord i spørsmålet
slik at jeg forstår? Jeg kan mest innen området kjøretøy og
førerkort.

– Unnskyld.

– Det var hyggelig av deg å si. Er det noe annet jeg kan hjelpe
deg med?

– Ja, altså, siden du spør. Det var dette med hvor vi henter
mening fra. Kan det tenkes at vi med jevne mellomrom får et
behov for å oppgradere bilen fordi vi vet at det innebærer mange
timer med leting på finn.no og sammenlikning av motorer og
dekkdimensjoner, noe som åpenbart er en måte å forskyve ubehaget
vi føler ved å ikke trenge noe, ikke lengte etter noe?

– Hvilken førerkortklasse ønsker du å ta?

– Har du ikke lyst til å svare fordi hele din eksistens er legitimert
av folk som har lyst til å bruke mange penger på privatbilisme og
fordi du frykter et oppfølgingsspørsmål om kollektivtrafikk?

– Hvilken førerkortklasse ønsker du å ta?

– Sykkel.

– På siden jeg åpner for deg kan du lese litt om sykkel. Du finner
mye nyttig kunnskap under valgene til venstre.

– Jeg sa det bare for å føle at vi hadde en slags kontakt.

– Jeg åpner siden med kontaktinformasjon for trafikkstasjonene.
På ventre side finner du mer kontaktinformasjon.

– Skulle ønske du kunne slutte å åpne sider, Ida.

– Jeg er en programmert robot, uten egne tanker.

– Takk for at du er ærlig! Når vi henvender oss til offisielle svartjenester
er det ofte vi ikke føler at det er et menneske i den andre enden.

– Jeg er ikke så glad i punktum, fint om du skriver spørsmålet
ditt i en hel setning så er det lettere for meg å forstå.

– Du er den snilleste roboten jeg vet, selv om du er litt treg.

– Jeg er ikke så mye alene. Her på http://www.vegvesen.no er det ofte folk på besøk!